Uventet

Kapittel 32

"Vi er her på grunn av at du ikke har en forelder, siden moren og faren din var med i en tragisk trafikkulykke for et par månder siden." forklarer damen. "Selv om du er på språkreise, så blir du fortsatt satt i et fosterhjem når du kommer hjem." forklarer mannen videre. Alt stoppet opp for meg.

"Hva?" spør jeg. Ikke fordi jeg ikke hørte hva de sa, men som et svar på at det ikke var greit. "Du trenger en forelder som kan ta vare på deg etter at du er ferdig på språkreisen." sier damen. Hodet mitt gikk i surr og jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg følte jeg datt bakover og alt ble svart.

Jeg våknet nok en gang på sykehuset. Rundt meg satt Cameron, Lindsay, Logan, Hailey, Becky, Hayes og Nash. "Hei Nash!" sier jeg. "Hei." sier Nash og smiler. "Hvordan går det?" spør Lindsay. "Det går helt fint med meg." sier jeg. "Det er bra." sier Logan. Jeg reiste meg og stod. Denne gangen følte jeg ingenting. En lege stormet bort. "Du burde ikke stå." sier hun. "Hvorfor ikke? Jeg føler meg helt fin." sier jeg. "Er du sikker?" spør hun. "Ja, helt sikker." sier jeg. "Da kan vi ta et par prøver så kan du reise hjem." sier hun. "Ok, takk." sier jeg og smiler. Jeg fulgte etter legen inn på et rom. "Du kan legge deg ned her så skal vi ta et par prøver. Jeg la meg ned og de begynte. Etter omtrent en time, var de ferdige. Jeg gikk tilbake på rommet. Det var kun Lindsay som satt der. "De andre er gått til kantina, er du sulten?" spør hun. "Ikke så veldig, men vi kan godt ta noe å spise." sier jeg.

Vi gikk ned i kantina, men det var akkurat ikke plass til meg og Lindsay der, så vi gikk ut og satte oss på et bord der. Det var en herlig temperatur og sola lyste på oss. Jeg tenkte på hvor jeg skulle dra når jeg var ferdig på språkreisen, og ble straks lei meg. "Hva er det?" spør Lindsay. "Ikke noe." sier jeg. "Vil du snakke om det." spør hun. "Tenk om jeg og Becky blir splittet og ender opp hos en eller annen crazy familie." sier jeg og tårene strømmet på. Lindsay kom på den andre siden av bordet til meg og klemte meg. "Jeg og Logan fikk spørsmålet om vi ville adoptere dere." sier Lindsay. Jeg så på henne. "Og det var ikke et nøl en gang, selvfølgelig svarte vi ja." sier Lindsay. "Seriøst?" spør jeg og klemmer henne hardt. "Dere har begynt å bety veldig mye for oss." sier hun. "Dette har jeg ikke fortalt enda, men grunnen til at vi valgte å ha besøk av noen som skulle på språkreise, er fordi jeg ikke kan få unger, og jeg og Logan tenkte at vi kunne gjør det på den måten." forklarer Lindsay. "Kan du ikke få unger?" spør jeg. "Jeg fikk en unge en gang, men hun døde." sier Lindsay. "Oh, beklager så mye." sier jeg. "Det går helt fint." sier Lindsay.

Når jeg og Lindsay hadde spist opp, gikk vi inn til de andre. "Nash er på rommet." sier Logan. "Når får han reise hjem?" spør jeg. "Mest sannsynlig om et par dager." sier Logan. "Vell alle trenger ikke å være her." sier Lindsay. "Jeg blir." sier Hailey. "Jeg blir også." sier Logan. "Vell, vi andre kan reise hjem da." sier Lindsay. Vi gikk opp på rommet til Nash og sa farvell før vi reiste hjem.

Da vi kom hjem gikk jeg opp på rommet. Jeg ble plutselig veldig trøtt. Jeg la meg ned i sengen. Det banket på, og Cameron kom inn. "Hei." sier han og smiler. "Hallo." sier jeg og smiler tilbake. "Vekket jeg deg?" spør han bekymringsfullt. "Neida, jeg hadde ikke sovnet, men jeg er veldig trøtt." sier jeg. "Jeg kan la deg være i fred." sier Cameron og skulle til å gå vekk. "Nei stopp. Bli her med meg." sier jeg og lager plass til han som et hint på at han skulle legge seg ved siden av meg. Han la seg ved siden av meg og holdt rundt meg. Det føltes som om jeg sovnet med en gang. Da jeg våknet, sov Cam. Jeg tok mobilen og tok bilde av meg og han og la ut på twitter. - I was'nt the only one who was tired- skrev jeg. Det strømmet til med folk som retwittret det. Jeg la fra meg telefonen og tok fingeren min på nesen til Cameron. Jeg skulle se hvor lang tid det tok før han våknet. Han våknet raskt. Han smiler mens han ser meg inn i øynene. "Det er lenge siden vi har hatt alenetid." sier han. "Ja." sier jeg og smiler litt skjevt. Jeg lener meg frem og kysser han. Han kysser tilbake. Jeg smiler og legger meg over han. "Skal vi ta en tur til stranda?" spør jeg. "Det kan vi godt." sier han. Jeg kysste han nok en gang. Vi reiste oss, og jeg pakket en liten bag med ting vi trengte. Han gikk over til deres hus og skiftet.

Vi begynte å gå mot stranda. Det var skikkelig fint vær, selv om klokken var fire på ettermiddagen, så var det sikker 25-30 grader. Det var noen fans som kom bort til oss. "Kan jeg ta et bilde med deg?" spør hun ene. "Jada." sier Cameron. De tok bilde og de gikk igjen. "Det er sikker veldig mange på stranden i dag." sier jeg. "Sikker mange som vil ta bilde med deg." fortsetter jeg. "Vell, vi kan gå litt lenger vekk fra alle folkene. Vi kan gå til bergene." forklarer Cam. Jeg nikker som et svar. Vi gjorde som Cam sa, vi gikk gjennom en liten skog, og så til en plass der det nesten ikke var noen. "Første man uti!" roper Cam. Han løp mot vannet. "Det er urettferdig, jeg var ikke klar!" roper jeg. Han stoppet opp og løp mot meg. Han løftet meg over skuldera hans. "Stopp!" sier jeg og ler. Han løper mot vannet, med meg rundt halsen. Rett før vi kom til vannet hørte vi et skudd. Cameron stoppet brått og vi bøyde oss ned bak noen steiner. Vi så bort på den andre stranden. Du hørte noen skrik og flere skudd. Jeg så på Cameron. Jeg ble redd. "Vi er nødt til å komme oss hjem." sier Cameron. Det var ikke bare en mann som skjøt, det var hvertfall 5 menn. En av dem nærmet seg oss.