Uventet

Kapittel 31

Plutselig hørte vi et stort smell utenfra. Vi løp bort til døra og åpnet for å se. Det var to biler som hadde hatt en frontkollisjon! Og på toppen av alt, så var en av bilene Nash sin bil!

"Lindsay!!" Ropte jeg så høyt som jeg bare kunne. Lindsay var allerede på vei ned trappa før jeg hadde ropt. Hun tok telefonen. "Ja, hei, dette er Lindsay Osment som ringer. Det har vært en frontkollisjon i gate.." Hun forklarte hvor vi var og hva som skjedde. Hailey løp ut. "Nash!" Roper hun mens hun gråter. Du kunne se at Nash lå med hodet mot rattet. Logan kom stormende ned trappen. Han løper bort til bilen og retter Nash sitt hode opp. "Nash, hør på meg. Vær våken, ikke gå." Sier Logan. Hailey gråter mer og Hayes stod sjokket i døråpningen. Alt skjedde så fort. Etter bare et par minutt kunne man høre sykebilen. Det var ikke bare sykebilen. Det kom en brannbil, politibil og to sykebiler. Jeg kunne se Cameron komme løpende fra lenger borte. Nash og mannen som satt i den andre bilen ble reddet ut av bilen, og båret inn i sykebilene. Logan hoppet inn i den sykebilen som Nash lå i, og sykebilen kjørte avgårde. Lindsay løp bort til Hayes, som fortsatt var i sjokk. Hun klemte han og kysset han på pannen. "Dette skal gå fint." Sier Lindsay. Becky kom ned i bare håndkleet. "Hva skjedde? Jeg dusjet og plutselig hørte jeg et smell." Sier Becky. Jeg tok Becky inn på kjøkkenet. "Nash og en annen havnet i en frontkollisjon rett utforbi." Forklarer jeg. Becky måpte. Lindsay klemte både Hailey og Hayes. Hailey gråt og gråt. Cameron kom og Lindsay forklarte han alt.

"La oss spise.." Sier Lindsay. Alle satt rundt bordet og så på maten. Ingen spiste. "Logan ringte. Han sa vi kunne møte Nash i morgen tidlig." Sier Lindsay. Hun gikk fra bordet og opp siden telefonen ringte. "Håper det går greit med han." Sier Cameron. Alle var stille. Jeg nikker. Hayes var fortsatt litt i sjokk. Jeg reiste meg og tok maten av bordet. Jeg tok alle sin tallerken fordi jeg skjønte at ingen hadde tenkt å spise noe. Lindsay kom ned trappen igjen. "Dere skal sove her." Sier Lindsay til Hayes og Cameron. De så på hverandre. "Og dere skal ikke hjem på lørdag." sier hun. Selv om alle var triste, fikk Hayes et lite smil på munnen. "Når skal vi hjem da?" spør Hayes. "Dere skal bo her." sier Lindsay. Hayes fikk makrell øyner. "Jeg vet dette var et dårlig tidspunkt, men jeg ville bare dere skulle få vite det." sier Lindsay. Cameron og Hayes smilte som om de hadde fått den største presangen på jul. "Foreldrene til deg og Nash skal på reise til Hawaii og være der i et halvt år, men de kommer her for å si hade før de reiser." forklarer Lindsay. "Og Cameron, det er ikke sikker at moren din har fortalt noe, men hun skal også være med til Hawaii." forklarer Lindsay. "Hva skal jeg gjøre da?" spør Cameron. "Jeg har sagt ja til å ha dere hos meg hele tiden. Gutter, dere skal sove i Cameron sitt hus, og jenter, dere skal sove her." forklarer Lindsay. Alle ble glade. Jeg ser på Cameron, og han ser på meg. Vi smiler.

Alle var i bedre humør, og det var bra. Lindsay hadde sagt at foreldrene til Hayes, Nash og Cameron skulle reise om kun to dager. Hayes og Cameron gikk over til deres hus. "Tusen takk." sier jeg og klemmer Lindsay. "Takk for hva?" sier hun og smiler. "Takk for alt. At guttene får være her, for at du passer på oss, og for at inkluderer alle." sier jeg. "Det er det minste jeg kan gjøre!" sier hun og smiler. Hailey hadde gått opp på rommet, og Becky så på tv. Jeg gikk opp til Hailey. Hun tegnet? Det var da ikke så vanlig at hun tegnet? "Hei." sier jeg. Hun snur blokka hun tegnet i. "Hallo." sier hun. "Kan jeg se hva du tegner?" spør jeg. "Egentlig ikke. Jeg er ikke så flink." sier hun. "Bare la meg se." sier jeg. "Sorry." sier hun. Vi så hverandre i øynene og begge visste hva som kom til å skje. Jeg løp bort til senga og hoppa på henne. "Stopp!" sier hun og ler. Vi ler enda mer, og etter en liten catfight så lå vi på gulvet. Hun gir blokka til meg. Jeg så på tegningen og jeg kjente at øynene mine ble store. "Wow!" sier jeg. "Det er kjempe fint!" fortsetter jeg. "Så du ser hvem det er?" spør hun. "Ja selvfølgelig! Det er Nash!" sier jeg. "Jeg tenkte å gi den i morgen på sykehuset." sier Hailey. "Det bør du!" svarer jeg. "Hva sier du? Skal vi legge oss" spør jeg. "Jeg skal bare bli helt ferdig med tegningen." forklarer Hailey.

Jeg reiste meg og gikk til soverommet. Jeg tok på meg en soveshorts og bare en kort sovetopp. Jeg la meg ned i sengen og så opp i taket. Jeg holdt nesten på å sovne, men så banket det på. Jeg snur meg for å se mot døra. Det var Hailey. "Jeg får ikke sove, kan jeg sove her?" spør hun. "Jada." sier jeg og lager plass til henne. Hun la seg ved siden av meg. "Tror du Nash har det bra?" spør hun. "Ja, vi får hvert fall håpe det. Etterhvert sovnet vi. Vi våknet neste morgen av at Hailey sin telefon ringte. "Det er Nash!" sier hun og spretter opp. Hun svarte og tok den på høyttaleren. "Hallo?" spør hun. "Hei." sier Nash i et slitent tonefall. "Hvordan går det?" spør hun. "Det går som det går, men dere kan komme å besøke meg." sier Nash. "Ok, vi kommer når jeg har sagt det til Lindsay!" sier Hailey. "Ok, men jeg må gå. Glad i deg, hade." sier Nash og legger på. Hailey stormet ut av rommet og ned trappene. Jeg løp etter. "Nash sa vi kunne besøke han!" roper hun i trappene. Da vi kom ned, satt Logan og Lindsay på kjøkkenbordet med en dame og en mann i svarte jobbeklær. "Hei jenter, hvem av dere er Jennifer?" spør damen. "Jeg." sier jeg. Lindsay drog en stol ut som et hint på at jeg skulle sette meg. "Vi er her på grunn av at du ikke har en forelder, siden moren og faren din var med i en tragisk trafikkulykke for et par månder siden." forklarer damen. "Selv om du er på språkreise, så blir du forsatt satt i et fosterhjem når du kommer hjem." forklarer mannen videre. Alt stoppet opp for meg.