Uventet

Kapittel 33

Jeg ble redd. "Vi er nødt til å komme oss hjem." sier Cameron. Det var ikke bare en mann som skjøt, det var hverfall 5 menn. En av dem nærmet seg oss.

"Rekker vi å løpe?" Spør jeg redd og litt panikkfullt. "Jeg tror vi er nødt til det." Sier Cameron. Det var cirka 50 meter til skogen, klarte vi det? Han tok meg i hånda og begynte å løpe. Mannen stod med ryggen til, så vi prøvde å være stille. Et par skudd gikk av, men ikke på oss. Vi hadde bare er par meter igjen. Et skudd til ble avfyrt. Denne gangen følte jeg en smerte i magen. Den traff meg. Jeg følte jeg skulle dette bakover, men Cameron tok meg, løftet meg og løp. Han løp alt han kunne. Da vi var nesten hjemme ropte han på hjelp. "Hjelp!" roper han. Jeg så at det var en fremmed mann som kom bort og hjalp å bære. Jeg følte at øynene skulle lukke seg. "Ikke lukk øynene!" Sier Cam til meg. Jeg prøvde med hele mitt hjerte å ikke lukke øynene. Til slutt klarte jeg ikke mer. Øynene lukket seg, og alt ble svart.

Jeg våknet. Eller det føltes som om jeg våknet. Problemet var det at jeg ikke klarte å åpne øynene. Jeg kunne høre alt som ble sagt, men klarte ikke å røre på meg. Døren ble åpnet og en stemme sa: "Hun er i koma, og kan være det i opptil en måned." Jeg hørte et par skritt som kom mot meg. "Jeg skal la dere være alene." sier stemmen som sikkert var en lege. Noen tok hånden min og kysset den. "Jeg vet du mest sannsynlig ikke hører dette, og at jeg derfor snakker med meg selv. Kjemp i mot dette. Ikke la komaen ta deg. Kjemp for meg, kjemp for oss. Jeg elsker deg Jennifer." sa Cameron. Han kysset meg på pannen og gikk. Innvendig gråt jeg, men ingenting kom ut. Jeg hørte en pipe lyd som pep lenge. Mange skritt kom inn og alt stoppet opp.

Da jeg våknet igjen klarte jeg denne gangen og åpne øynene. Ved siden av meg, satt Cameron i en stol og sov. En lege tittet inn på meg gjennom vinduet. "Hun er våken!!" roper legen og mange leger strømmet inn. Cameron våknet og reiste seg. Jeg hørte jubel og mange glade mennesker. Lindsay kom stormende inn og klemte meg. "Hva skjer?" spør jeg med den lille stemmen jeg har igjen. "Du har vært i koma i 3 dager." sier den ene legen. "Egentlig så stoppet hjerte ditt, men det startet igjen. Dette er en sensasjon!" sier den andre legen. Jeg lo litt, men fikk brått vondt i magen. Jeg dro opp skjorten jeg hadde på, for å se. Jeg hadde et stort plaster på magen. Det var først da jeg kom på hva som hadde skjedd. Legen gikk ut igjen. "Hvordan går det?" spør Cameron. "Jeg skal la dere være litt alene." sier Lindsay og går ut. "Det går greit." sier jeg og laget plass til han ved siden av meg. Han tok hintet og la seg ved siden av meg. "Jeg elsker deg også." hvisker jeg til han. Han fikk store øyne. "Jeg hørte hva du sa hele tiden." sier jeg. Han smiler og lener seg fremover mot meg og kysser meg. Med de få kreftene jeg hadde kysset jeg han tilbake. Til slutt lå vi bare og så hverandre i øynene. Jeg hadde sånn puste slange inn gjennom nesen. "Til og med når du har bandasjer på hodet og slanger lagt opp i nesen, er du den vakreste jenta jeg noen gang har sett." sier Cameron. Jeg kjenner jeg blir rød i kinnene. Jeg snur meg med ryggen til, og han kommer nærmere. Han tar armen rundt meg, og kysser meg på kinnet. Etterhvert sovnet jeg.

En lege vekket meg for å spør hvordan det gikk. "Det går greit." sier jeg. "Kan du reise deg?" spør han. Jeg reiste meg opp fra sengen. Det gikk helt greit. Jeg tok et skritt, og da gikk det ikke fult så greit. Bena mine sviktet og jeg datt ned. Cameron og legen stormet bort for å hjelpe meg. "Okei, da får du sitte i rullestol." sier lege. "Hvor lenge da?" spør jeg. "Vi tenker omtrent i en måned." forklarer legen. "En måned?!" spør jeg. "Vi skal jo begynne på skolen neste uke." sier Cameron. "Det må nesten bli sånn." sier legen. "Med mindre du klarer å gå på neste sjekk." forsetter legen. "Når tid får jeg reise hjem?" spør jeg. "Du kan reise hjem i dag, men vi må ta et par prøver først. Du kommer tilbake på søndag for å se hvordan det går. Viss du klarer å gå, så trenger du ikke å sitte i rullestolen lenger." forklarer han.

Etter mange prøver, reiste vi hjem. Lindsay og Cameron hjalp meg inn. Mens jeg hadde vært på sykehuset, hadde Logan laget et lite rom til meg nede. Det var et lite rom under trappen. Det var koselig, men ikke en plass jeg hadde tenkt å være, bare sove. "Kan vi gå over til deg?" spør jeg til Cameron. Han nikket. Han trillet meg ut og bort til guttene sitt hus. Da vi kom til døren stoppet han, og snudde? "Hva er det?" spør jeg. "Ehm, du må være i ditt hus en liten stund, jeg må gjøre noe." forklarer Cameron. Han trillet meg tilbake og gikk til sitt hus. Det var rart? Jeg fikk en melding av Cameron. "Ta på deg noe fint ;)." stod det. "Veldig fint?" spør jeg. "Mellom veldig og litt." skrev han tilbake. "Becky?" ropte jeg. "Ja?" spør jeg. "Kan du hjelpe meg og skifte." spør jeg. "Hun kom ned og hjalp meg. Jeg tok på et fargerikt skjørt og en svart bluse. Becky satte håret opp, og sminket meg litt. "Ikka ta for mye sminke." advarte jeg henne. "Neida." sier hun og blunket. Det banket på og Cameron kom inn. "wow." sier han. "Ser jeg okei ut?" spør jeg. "Du ser fantastisk ut!" sier han. "Skal vi gå?" spør han. "Hvor skal vi?" spør jeg. "Vi skal bare bort til meg." forklarer han. Vi kom til døren, og der var det en sti av roser. Jeg åpnet døren og ble sjokket!