Uventet

Kapittel 26

Nå tok sinnet over, jeg klarte ikke mer, og gjor noe jeg straks angret på.

Jeg slo til Lisa og hun datt i bakken. Folkene rundt oss så sjokket ut. Hva hadde jeg gjort?! Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg sprang vekk, men rett bak meg var Lisa. Hun sprang etter meg! Dessverre for meg, så var Lisa raskere. Hun hoppet på ryggen min, og jeg datt med hodet i asfalten. Alt ble svart.

Jeg våknet med et sterkt lys mot øynene, men jeg klarte ikke å åpne dem. "Hun er våken!" Hører jeg en stemme si. Det sterke lyset gikk av, og jeg klarte sakte, men sikkert og åpne øynene. "Hei." Sier Lindsay og stryker meg på armen. Jeg så rundt meg. Lindsay, Logan, Becky og Hailey stod rundt sengen. "Hei." Sier jeg og prøver å smile. "Hva skjedde?" Spør Hailey. "Hva skjedde?! Drittungen Lisa hev meg i bakken!" Roper jeg. En lege kom bort. "Du må slappe av." Sier han. "Kanskje dere skal gå ut?" spør Lindsay til Hailey og Becky. De gikk ut sammen med Logan. "Men Jenny, hva skjedde egentlig?" Spør hun. "Jeg har jo fortalt det." Sier jeg. "Hva skjedde før hun hev deg i bakken da?" Spør Lindsay. Jeg sa ingenting. "Slo du først?" Spør Lindsay og ser meg inn i øynene. "Hun begynte å snakke om at Hailey var hennes!" Sier jeg frustrert og kjenner tårene presse på. Lindsay så litt skuffet ut. "Det går greit." Sier Lindsay og smiler litt. "Har du lyst på noe mat?" Spør Lindsay. Jeg prøvde å kjenne etter om jeg var sulten, men egentlig så var jeg ikke det. jeg ristet på hodet.

Lindsay går ut av rommet og Cam kom inn. "Går det bra med deg?" Spør han og setter seg i stolen ved siden av sengen. "Det går som det går." Sier jeg. En lege kom inn døra. "Du kan reise hjem nå." Sier han og smiler. Jeg reiste meg opp, kanskje for fort. Jeg fikk skikkelig vondt i hode og ble svimmel. Legen stormer bort til meg. Han tar opp en lykt og sier at jeg skal se på lyset. "Du har hjernerystelse." Sier legen og trykker på en knap slik at flere leger kom inn. "Så hun kan ikke reise hjem i dag?" Spør Cam til legen. "Dessverre ikke." Sier legen og lager en trist grimase. Jeg la meg forsiktig ned igjen. "Bare hvil en stund." Sier legen og går ut. Cam satt forsatt i stolen og så på meg. "Jeg vil hjem." Sier jeg til Cam. Han nikker. "Og jeg vil ha deg hjem." sier han. Jeg lukket øynene og sovnet.

Jeg våknet svett, klam og varm. Det var mørkt ute, og Cam sov i stolen. Jeg fikk en trang til å drikke, og begynte å få pusteproblemer. "Cameron?" Sier jeg. Han våknet ikke. "Cameron?!" Sier jeg litt hissigere. Han våknet. "Går det bra?" Spør han urolig. "Jeg får ikke skikkelig puste!" Sier jeg og begynner å gråte. Cameron stormer bort til døra. "Jeg trenger hjelp! Hun får ikke skikkelig puste!" sier Cameron bekymringsfullt. Tre leger stormet inn, og satte pustemaske på meg. "Pust godt inn og ut, inn og ut." Sier legen og prøver å få meg til å slappe av. Jeg pustet normalt igjen. "Har du drukket vann?" Spør legen. Jeg rister på hodet. Den ene legen hentet vann og jeg måtte drikke hele flasken. Jeg ble svimmel og kvalmen. "Jeg må kaste opp." Sier jeg til legen. Han tar frem en bøtte som stod under sengen. Jeg kastet opp 2 ganger før jeg la meg igjen.

Jeg våknet av noen spillelyder. Cameron satt forsatt i stolen, men han var på mobilen. "God morgen." Sier jeg. "God dag." Svarer Cameron og ler. "Hva er det?" Spør jeg. "Klokken er fire på ettermiddagen." Sier Cameron og ler mer. Jeg begynner å le jeg også. Jeg var skrubbsulten. "Kan jeg få mat?" Spurte jeg en lege om. Han kom med et fat med mat. Det så kjempe ekkelt ut. Jeg tok en bit, og det smakte ekkelt også. "Skal jeg gå å kjøpe et smørbrød til deg?" Spør Cameron og ler litt. "Ja takk." Sier jeg og smiler. Cameron gikk ut, og jeg satt helt alene på rommet. Hvor var telefonen min? Jeg spurte en dame om jeg kunne få telefonen min, men hun sa nei, fordi jeg ikke kunne se på en skjerm. Hva skulle jeg liksom gjøre nå? De få minuttene Cameron var borte, satt jeg og dagdrømte. For det meste om meg og Cameron.

Cameron kom inn med et smørbrød. "Åh, tusen takk!" Sier jeg og tar imot brødet. Cameron tok frem mobilen og tok på kameraet. "Jeg vet du ikke kan se på en skjerm, men jeg vil ta bilde av oss." Sier Cameron. Han kysser meg på kinnet og tar bilde. Jeg spiser fornøyd smørbrødet og drikker vann. Egentlig følte jeg meg veldig bra. En lege kom nok en gang inn. "Det ser ut som om at du kan reise hjem i morgen." sier han. Jeg ser på Cameron og han smiler. "Kom og legg deg her." Sier jeg til Cam. Han kommer frivillig bort til meg og legger seg ved siden av meg. Jeg ser på han, og han ser på meg. Jeg kysser han og kjenner at jeg blir varm i hele kroppen. "Takk for at du er her for meg." Sier jeg og kysser han igjen. Han legger armen rundt meg og jeg la hodet på brystkassen hans, og sovnet.

Da jeg våknet neste morgen var Cameron gått. Legen sa at jeg kunne være på mobilen så det første jeg gjor var å gå på instagram. Jeg hadde blitt tagget i et bilde som Cameron hadde lagt ut. Det var meg og han i fra i går. Flere kommentarer strømmet inn. Noen var god bedring og andre var du fortjente det sikker! Hailey kom inn døra. Øynene hennes var røde og fulle av tårer. Hva hadde skjedd nå?