Uventet

Kapittel 2

Jennifer's synspunkt:

"Så hva skal du i New York?" spør han. "Jeg skal et år på språkreise" sier jeg. "Kult" sier han. "Du da? Hvorfor skal du til New york?" spør jeg. "Jeg flytter hjem for et år" sier han. "Haha" tilfeldig" sier han. Det tok 18 timer til New York, så vi ble trøtte etter en stund. Jeg la hodet til setet og lukket øynene.

Cameron's synspunkt:

Hun lukker øynene og lener hodet til setet. Etter en liten stund, puster hun tungt. Noe som betydde at hu hadde sovnet. Hun snorket ikke når hun sov. Tenk at hun ikke visste hvem jeg var. Lettelse for meg. Hun virker som en som ikke liker å vise hvordan hun er. Jeg kan ikke helt si hvordan hun var når vi snakket, om hun var glad, trist eller sliten. Plutselig lener hun hodet mot skuldera mi. Hun sov forsatt så jeg tenkte at hun bare kunne ligge slik. Jeg kjenner jeg også begynnte å bli trøtt. Så jeg lente hodet mitt mot sete, og sovna.

Jeg våkna av høyttalerne som sto å skreik nærmest. "Vi går ned for landing og ber alle slå av all elektronisk utstyr." Sier høyttalerne. Jeg la merke til at Jennifer forsatt sov. Hun lå forsatt på skuldera mi. Hun var virkelig inni drømmeland. Men jeg måtte vekke henne.

Jennifer's synspunkt:

Jeg våkna av at en eller annen stod å dytta i meg. Det var Cameron. "Org! Kunne du ikke la meg sove" sier jeg tøysete furten. "Vi går ned for landing" sa han.

Flyet landa og vi gikk ut av flyet og bort for å hente bagasjen. "Vi burde treffes" sier Cameron flaut, nesten som et spørsmål. "Ja, hvorfor ikke!" Sier jeg slik at han ikke skulle bli flau. "Kan jeg få telefon nummeret ditt?" Spør jeg. "Ja, det er (et helt random nummer). "Kan jeg få ditt?" "Ja det er (et til helt random nummer)"

Jeg leter etter familien jeg skulle bo hos. Det var flere skilt som stod å hadde et eller annet navn på. Da jeg fant de jeg skulle være hos. Osment.

"Hei" sier jeg. "Heihei! Vi er vertsfamilien du skal bo hos". Jeg strekker ut hånden. "Jennifer" sier jeg. "Lindsay" sier damen. "Logan" sier mannen. Vi satte oss inn i bilen og begynte å kjøre. Da bilen stoppet utforbi et hus.

Wow! Tenkte jeg. Det var et stort hvit hus. Sikker 3 etasjer fra bakken og opp. Alle husa i gata var slike store hus. "Velkommen til ditt nye hjem" sier Lindsay. "Wow, det er utrolig!" Sier jeg. "Takk" sier Logan.

Vi gikk inn og det var kjempe flott! Lindsay viste meg rommet mitt. Det hadde lyserosa vegger og hadde ett tregulv med et rødt teppe. Det var et skrivebord, en dobbelseng og et klesskap. I taket hang det ned noen baller med lys i. Lindsay viste meg rundt i huset. Etter det, gikk jeg på rommet og pakka ut tinga. Det var to vinduer på rommet. Et som viste ut til hagen, og det andre viste rett til nabohuset's vindu. Begge hadde lysegrønne gardiner. Jeg trekker først opp det til hagen. Jeg lar det andre være igjen. Det plinger på telefonen. Jeg har en veldig gammel telefon. Sånn nokia eller noe sånt.

Fra: Kopis nr1 (mamma): Savner deg allerede :(

Til: Kompis nr1 (mamma): Savner ikke deg :D tulla. Jeg savner deg og! ;(

Fra: Kompis nr1 (mamma): Er det fint? :)

Til: Kompis nr1 (mamma): JA! Det er perfekt! Jeg møtte faktisk en gutt på flyet, han satt ved siden av meg. Det kom jenter hele tiden og ville ha autografen hans, og jeg vet ikke hvem han er? :$

Fra: Kompis nr1 (mamma): Hmmm... Vet du hva han heter?

TIl: Kompis nr1 (mamma): Cameron, jeg fikk telefon nummeret, han sa vi burde møtes! :D

Fra: Kompis nr1 (mamma): Du må finne ut hvor han bor da! Jeg skal prøve å finne ut hvem han er ;) Det kommer en gave til deg i posten, fra familien ;) snakkes senere! :*

Til: Kompis nr1 (mamma): Kult! Ja snakkes :*

"Det er mat!" roper Logan nedenfra. "Jeg kommer!" roper jeg tilbake. Jeg drar ikke gardinene bort fra vinduet mot naboen, men tar opp vinduet. Da jeg plutselig hører noen jente skrik. Jeg går ned og setter meg ved boret. "Hvorfor står det jenter og hyler utenfor naboens hus?" spør jeg. "Det er en eller annen som mange jenter liker" Sier Lindsay. Vi snakket ikke mer om det. Når vi var ferdige å spise gikk jeg opp på rommet. Jeg drar fra gardinene til viduet som viste mot naboens hus. Det hadde visst naboen også gjort. Det stod en gutt der og pakka ut ting fra kofferten. DET VAR CAMERON! Jeg var veldig sikker på at det var han. Jeg tok fort foran gardinene igjen. Jeg pussta tungt. Alt var så tilfeldig. Jeg kunne ikke la han se meg! Jeg bestemte meg for å alltid ha de gardinene igjen. Men nei... Nå virket jeg pysete. Kanskje jeg bare skal la gardinene være åpne, for at han skal se meg. Jeg drog opp gardinene opp igjen. Men selfølgelig hadde han trukket foran gardinene. Han måtte se meg!

TIl: Kompis nr1 (mamma): MAMMA!? Cameron bor i nabohuset! Det er et vindu som viser rett mot naboens vindu. Og så dro jeg fra gardinene. Og der stod han. Han så meg ikke. Men jeg lukka gardinene, men rett etterpå dro jeg de fra igjen for han skulle se meg, men da hadde han dratt fra gardinene :(

Jeg fikk ikke svar.

Cameron's synspunkt:

Jeg lette etter pappa utfor flyplassen. Men selfølgelig så var det masse fans som var her og. Jeg tok bilder og skrev autografer lenge. Da pappa dro meg vekk og hjalp meg inn i bilen. Vi kom hjem. "Hjem kjære hjem" sa jeg og la meg rett ned på den gode sofaen vår. "Hei vennen!" sier mamma. Jeg reiser og klemmer hun. "Jeg går å pakker ut" sier jeg. Jeg kommer inn på rommet og drar opp gardinene for begge vinduene. Jeg la merke til at naboen hadde gardinene foran. Jeg begynner å pakke ut og legger inni skapet. Mamma roper at det er middag så jeg trekker foran gardinene og går ned. Jeg ville ikke at hvem som helst skulle se inn på rommet mitt.

"Det har kommet en ny person i nabohuset" sier mamma. "Okei" sier jeg. "Jeg mente, du må gå å hilse på personen" sier mamma. "Men tenk om det er en fjott?" spør jeg. "Tenk om det er en nydelig jente? spør mamma. "Javell, jeg gjør det når jeg er ferdig å pakke ut." sa jeg. Selvfølgelig skulle jeg ikke gjøre det.

Jeg går på rommet igjen. Naboen har gardinene åpne. Og der sitter det en jente. DET VAR JENNIFER. Fra flyplassen. Jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre...