Etter mitt lille utbrudd hadde jeg løpt mot toalettene. Ingen fulgte etter meg heldigsvis.
Jeg hadde bare låst meg inn i en bås og hikstet ut alt.
Men det kom ikke mange tårer.
Jeg har kastet bort altfor mange tårer på sånne jenter, fake venner og gutter.
Flashbacket hadde gått inn på meg.
Jeg kom hit for å glemme fortiden min, jeg hadde tatt psykolog timer før jeg dro tilogmed.
Men nå kom alt tilbake.
Lukas. Mobberen. Vi var bestevenner i barnehagen, men på et eller annet tidspunkt hadde vi blitt uvenner og han hadde begynt å mobbe meg. Jeg tror det var på grunn av Martin, de ble bestevenner.
De holdt på i hele barneskolen og halve ungdomskolen før jeg dro.
De var de skumleste på hele skolen, så ingen torde selvfølgelig å gjøre noe.
Livet mitt var bare miserabelt.
Jeg hadde noen få venner, men de var ikke alltid der for meg. Vi var nærmest bare bekjente egentlig.
Og en dag, innrømte de hele skuespillet .
De hadde aldri vært vennene mine.
For ikke å snakke om Andreas.
Vi var (trodde jeg) venner, og jeg forelsket meg i ham. Det var en tabbe.
Han såret meg virkelig, og fra den dagen av lovte jeg meg selv å aldri forelske meg igjen.
Fordi gutter er noen drittsekker.
Jeg hadde tenkt på alt dette, og jo mer jeg tenkte på det, jo mindre tårer kom det, og jo mer knyttet knyttneven min seg.
Til slutt hadde jeg slått til doveggen. Den ble heldigsvis ikke ødelagt.
Jeg satte meg ned på dolokket igjen og sukket frustrert.
Jeg hadde nettopp ødelagt alt, hele grunnen til at jeg kom hit i utgangspunktet.
Det var meningen jeg skulle unngå drama, mobbing og gutter.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne innbille meg med et normalt liv.
I det det ringte ut, noe som markerte slutten på denne forferdelige skoledagen, hørte jeg døra fly opp.
Like etter hørte jeg skritt og noen som åpnet alle båsene.
"Jenny"
Det var Sarah. Hun så på meg med et sympatisk og trist blikk.
Så gjorde hun noe overraskende;
hun ga meg en klem.
Eller er det normalt? Jeg mener, jeg har aldri hatt ekte venner, så jeg er ikke helt sikker på hva venner gjør.
Hvis man kan kalle en jente man møtte for et par timer siden en venn da.
Hun må ha kjent at jeg hadde stivnet til, for hun slapp meg.
"Er det noe?"
Jeg var ikke klar til å snakke om det, og dessuten var jeg ikke helt sikker på om hun var ekte. Hun virker slik, men jeg må være bombesikker.
Så jeg nøyde meg med å riste litt på hodet og håpet hun tok hintet.
Det gjorde hun.
"Så, Marte. Du fikk et lite anfall av "snakk så mye at du til slutt buser ut med stygge ting om skjorta hennes- bavianrumpe- og busemenn"
Jeg smålo litt og tørket de siste tårene.
"Jeg har alltid så uflaks, hele livet mitt har vært et eneste stort kaos av uflaks.
Men, hvis denne grusomme skoledagen er ferdig tror jeg jeg må hjem.
Du er ikke nødt til å høre på sutringen min"
Jeg reiste meg opp fra dolokket, men så kom jeg på sekken og tingene mine.
De er i klasserommet, er jeg virkelig nødt til å gå dit?
"Jeg hentet tingene dine, forresten"
Sarah holdt opp skolesekken min.
"Tusen takk! Jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å gå gjennom gangen"
Jeg smilte takknemlig.
"Så, har du lyst til å finne på noe? Noe som kan bedre humøret ditt?
Hun smilte håpefullt.
Jeg blunket litt et par ganger. Vil Sarah finne på noe med meg? Som i at vi er venner? Herrejemini, kanskje jeg har fått meg en venn?!
"Selvfølgelig vil jeg det!" Klarte jeg å presse ut til slutt.
Hun smilte og sa;
"Liker du Ben & Jerry's?"
***
"Mhmmm, Ben & Jerry's is er bare himmelen! Dette er herved offisielt det nye favorittstedet mitt," sa jeg overlykkelig.
Sarah hadde overtalt broren hennes til å kjøre oss hit. Han hadde protestert, men Sarah hadde klart å overtale han ved å true han med at hun aldri ville bake hjemmelagde brownies til ham mer hvis han ikke kjørte oss.
Det blikket han ga henne kan ikke bety annet enn at Sarah er VELDIG god til å lage brownies.
Han hadde kastet et rart blikk på meg, men så raskt bort igjen.
Hele skolen har vel hørt om mitt lille bavianrumpe-anfall. Jeg er vel skolens kjendis for tiden...
Vi var nesten midt i hjertet av New York, men det var heldigsvis ikke så travelt her.
Det var en liten koselig iskrembar, men med et digert utvalg av Ben & Jerrys.
Vi hadde spist så mye nå, jeg har sikkert prøvd ut alle smakene.
Vi snakket om alt mulig som falt oss inn, og igjen ble jeg overrasket over hvor lett hun var å snakke med.
Vi kunne disse hverandre så mye vi ville uten at den andre følte seg såret.
Akkurat en slik venn er det jeg har lengtet etter, spesielt på grunn av min spesiell (og litt frekke) munndiare.
Sarah vet virkelig hvordan man skal få andre i bedre humør, jeg klarte såvidt å tenke på dramaet med Marte når jeg fikk seriøse latterkramper hvert minutt.
"Okay, nå er jeg stappmett. Jeg tror jeg har gått opp en buksestørrelse" sa jeg.
Sarah lo.
"Me too. Var litt synd egentlig, hadde tenkt å dra deg med på shopping, men ettersom det virker som om du føler deg som en gorilla med ekstra feit mage, tror jeg vi kan ta det en annen gang, Brownie.
Jeg gliste og svarte;
"Høres supert ut, Blondie"
Jeg klappet meg på magen, men til min forskrekkelse klarte jeg å prestere et rap! Det var ganske høyt, værsåsnill å si at ingen hørte det. Sarah holdt i hvertfall på å spytte ut isen i munnen rett i fjeset mitt, men hun klarte å spytte det ned i servietten sin i siste øyeblikk.
Jeg så meg flau rundt, å neeei, to gutter så på meg. Øynene mine møtte den ene guttens.
Vent nå litt. Jeg kjenner han. Eller, jeg vet hvem han er.
Det er Matthew, han i matteklassen min.
Det rykket litt i munnviken hans, og han smilte svakt.
Herrejemini, hvordan kan en person være så kjekk? Jeg riset på hodet, du skal ikke tenke sånn, Jenny. Ikke fall for han, som du gjorde for ham.
Matthew så vekk igjen og fortsatte å snakke med kompisen sin.
"Sååå, har du tenkt til å fortelle meg om hvordan du kjenner og klarer å få selveste Matthew Williams til å smile?"
Sarah så på meg med DET gliset da.
Jeg så litt forvirret på henne.
"Vel, jeg sitter ved sida av han i mattetimen? Hvem er han egentlig?"
Sarah så på meg som om jeg ikke visste hva 2+2 var.
"Han er liksom skolens mest goodloking fyr duh! Alle jentene dør etter ham!
Og vel, han er ikke akkurat en badboy, for han gjør aldri noe galt, selv om stilen er typisk for en badboy.
Egentlig, jeg er ikke helt sikker på hvorfor han er så populær.
Han er litt mystisk, selv om han er ganske populær er han ikke så åpen.
Folk vet rett og slett ikke så mye om han" Sarah trakk litt på skuldrene og så bort på han med et drømmende blikk.
"Men det blir sagt at han aldri har datet, og at han ikke er interresert i det heller. Det knuser alle jenters hjerter vettu"
Jeg skottet litt bort på Matthew og kompisen hans, og jeg kan banne på at han blunket til meg.
*
*
*
*
*
*
*
*
Jeg hadde satt pris på om dere kunne begynne å vote og kommentere, det hadde vært oppmuntrende. Jeg skriver jo for dere, men det er ikke så gøy når jeg får 2 votes på hver del...
Kommer en ny del på 3 votes✌️
YOU ARE READING
Fresh start
Teen FictionJenny sine foreldre sendte henne til New york, for å bo hos tanten sin i noen år. Hun skulle bli kvitt alt som hadde dratt henne ned. Fake venner, mobbing, tvang, og ikke minst, gutter. Gutter er ikke verdt det, og Jenny var fast bestemt på å ikke f...
