Fresh start

Del 36) Unnskyld?

Det hadde nesten gått 2 uker siden jeg hadde snakket med Matthew, og jeg hadde ikke lyst til å innrømme det, men jeg savnet han.

Å ha noen å erte eller spise is med.
Rikignok hadde vi ikke snakket med hverandre på lang tid flere ganger tidligere, men jeg følge meg uggen etter bare å ha forlatt han der.

Og som Alex hadde påstått en gang tidligere under en gymtime, var jeg visstnok ikke så energisk og sprudlende når jeg ikke hadde snakket med Mathew på en stund.

"Så, spytt ut"

Jeg lå langflat på senga mi og sutret over en skoleoppgave jeg og Sarah var partnere på.
Da hun plutselig satte seg opp , krysset armene og sa; "spytt ut", heiste jeg det ene øyenbrynet og så opp.

"Spytte ut hva da?"

"At du savner Matthew," sa Sarah.

"Pffft, hvorfor skulle jeg savne han?"

Sarah smilte litt og la hodet på skakke.

"Du suger i å lyve. Spytt ut," gjentok hun.

Jeg satte meg opp på senga med en kraftanstrengelse og mumlet surt:
"Kanskje da. Men det går da ikke ut over livet mitt! Hvis han har så lyst til å være med Katy, eller Marte eller hvem det nå enn er han liker, så skal ikke jeg blande meg."

Sarah sukket og så på meg.

"Hva?"

"Du skjønner det virkelig ikke, Jenny."

"Hva er det jeg ikke skjønner nå da?! Hvorfor må absolutt alle snakke i gåter, det er så irriterende, er det ikke mye bedre å bare si det?!"

Sarah heiste det ene øyebrynet.
"Er det uka di?"

"Hvorfor tror du det?"

"Jeg ser det på oppførselen din og hører det fra munnen," sa hun.

"Men uansett. Poenget er at du har oversett noe. Tror du at Matthew kan noe for at folk fra fortiden hans plutselig dukker opp igjen?
Kanskje han så et eller annet i Marte og Katy en gang før. Men hva kan han for det? Han har jo sikkert forandret seg. Det er jo helt åpenbart at dere er meant to be for søren!" Sarah slo ut med armene på det siste for å understreke poenget.

Jeg stirret på pc'en og oppgaven vår som vi ikke hadde skrevet noe på, men egentlig så jeg ikke noen oppgave.
Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men hjernen min bare klikka og plutselig fløy flashbacks forbi øynene mine.
Men ikke minner som jeg faktisk ville begrave og aldri tenke på igjen, men gode minner.
Minner med Matthew.
Helt utrolig at jeg bare hadde kjent han i et halvt år.

"Så, har du tenkt til å tilgi han og gå videre?"

Jeg bet meg i leppa, men nikket forsiktig til slutt.

"I morgen skal jeg snakke med han."

*

"Nå!"

"Neei"

"Du sa du skulle!"

"Jo, men ikke nødvendigsvis akkurat nå"

Sarah sukket og så strengt på meg med et blikk som sa; "nå er jeg lei oppførselen din, gjør som jeg sier nå ellers blir det med tvang"

"Greit, jeg skal gjøre det," sa jeg til slutt og holdt opp hendene.

Jeg smatt bort fra skapene vi hadde gjemt oss bak, og satte kursen mot Matthew. Han stod og snakket med en eller annen fyr.

Da jeg kom nærmere fikk han øye på meg, og stoppet å prate med fyren.
De sa hadet og igjen stod jeg.

Hvorfor hvorfor hvorfor, Sarah?
Jeg er ikke klar!
Hva skal jeg si?

En haug med spørsmål av nervøsitet ramlet inn i hodet mitt og gjorde meg helt forvirret.

"Hei"
Jeg klarte i hvert fall å presse ut en begynnelse.
Ikke verst, ikke verst.

"Hei" sa han tilbake og satte hendene i lommene mens han ventet på forsettelsen min.

Jeg kremtet og prøvde å ignorere dyrehagen som herjet i magen min.

"Jeg ville bare si unnskyld"
Plumpet det ut av meg.
Hvor teit hørtes ikke det ut? Akkurat som tatt ut av en teit kjærlighetsfilm.

Matthew heiste øyenbrynene overrasket over setningen min.
"Unnskyld for hva?"

Jeg rynket brynene og nå var det min tur til å bli overrasket.
"For at jeg bare stakk på den måten og unngikk deg i 2 uker vel!"

"Men det er jo jeg som bør si unnskyld, for alt Katy og Marte har sagt og gjort mot deg bare på grunn av meg," sa Matthew og så litt lei seg ut.

Okei, nå måtte jeg sortere tankene litt.
Er det ikke jeg som skal si unnskyld her'a?

"Men..."

"Vet du hva, skal vi bare glemme alt dette?"

Hæ?! Vent nå litt, hvilken retning tar han?

"Hva mener du?" Sa jeg litt såret. Mente han la oss glemme at vi var venner...?

"Jeg mener at vi-"

"JENNY!"

Å nei, tenkte jeg fortvilet og snudde meg for å se en rasende barbiegjeng komme bestemt mot meg.