"SLIPP MEG UT!"
Jeg hamret på døra av full kraft og prøvde å dytte den opp, men den rikket seg ikke.
Jeg ga opp og sank med ryggen til nedover døra.
Pust inn- og ut.
Ikke på panikk.
Ikke få panikk.
Jeg begravde ansiktet i hendene og begynte å tenke på hvordan jeg skulle komme meg ut.
Noen måtte da komme forbi og høre meg en eller annen gang vel?!
Jeg reiste meg opp og gikk rundt i det knøttlille kottet for å se om det var noen takluker eller ventilrør eller whatever, men det var ingen annen utvei utenom den låste døra.
Jeg kjente jeg begynte å hyperventilere, jeg klarte ikke undertrykke klaustrofobien som kom snikende frem.
*30 minutter tidligere*
"Du og den venninen din gjorde det!" Spyttet Marte mot oss.
"Hva snakker du om?" Sa jeg kaldt og hevet et øyenbryn.
"Du vet! Den teite pranken med teite barneting i skapene våre!"
Innvendig hylte en alarmklokke som ba meg om å stikke, men jeg ble stående bom stille.
"Og så? Kanskje jeg gjorde det?" Sa jeg plutselig. Jeg stivnet til og hadde mest lyst til å hoppe ned i en brønn.
Jeg er så smart.
"Aha, så du gjorde det! Jeg bare gjetta jeg," Marte lo falskt og high fivet med barbiene.
"Så du bare kommer bort og anklager meg for noe du ikke vet?"
"Nettopp," sa hun og smilte kvalmende.
Akkurat da ringte skoleklokka, og selv om jeg hadde lyst til å slenge noen setninger til på henne måtte jeg til timen. Marte og gjengen snudde seg og stakk av.
Æsj, de hadde naturfag de også.
Ser ut som vi måtte samme vei.
Matthew som hadde stått stille og sett på, ristet på hodet og fulgte kjapt etter meg.
"Ikke la dem terge deg," sa han plutselig lavt.
"Jeg har kontroll, slapp av" hveste jeg tilbake.
Jeg kunne da fint holde meg unna mer trøbbel, ikke sant?
Matthew så ikke overbevist ut over det.
"De kommer til å bruke enhver muliget"
Barbiene hadde gått inn i labben og satt seg fremst.
Jeg unngikk blikket deres og fokuserte på å finne en plass så langt vekk som mulig.
Desverre var vi sene ute og måtte derfor sette oss bak dem.
Matthew så ikke helt fornøyd ut med sitteplassen han heller.
"Okei, i dag skal vi gjøre et forsøk med hydrogengass! Alle sammen kan hente opp gårsdagens lekse, så trenger jeg......Frøken Berg til å hente vernebriller og magnesium til klassen. Vet du hvor kottet med naturfag ting ligger hen?" Sa læreren til meg.
"Nei," sa jeg.
Hun så litt skarpt på meg, mange av lærerne hadde blitt ganske skeptiske til meg på grunn av ryktet om "alkohol-problemet" mitt. Omtrent alle visste det.
"Vel, Frøken Hampton (Marte) her er godt kjent i området så hun kan jo vise vei,"
Forbannet være deg Mrs. Johnsen.
Jeg nikket og reiste meg opp.
"Etter meg," sa hun og kastet på håret så det traff meg i ansiktet.
Hun trippet raskt bortover korridoren og rundet en sving.
Jeg hastet etter, og fikk øye på henne ved en åpen dør.
"Her er det, finn det du trenger," sa hun sukkersøtt og smilte uskyldig.
Jeg så mistenktsomt på henne, dette lød ikke godt.
Jeg smatt inn i kottet og så på hyllene. Det første som slo meg var at det ikke liknet noe naturfag kott, det var såpe, vaskemidler og tørkepapir stablet oppover hyllene.
"Vent nå litt, dette er ikke natur-"
Jeg snurret rundt, men for sent.
Døra slamret igjen og jeg hørte lyden av en lås som klikket igjen.
*Tilbake til kottet*
Jeg hadde hatt klaustrofobi så lenge jeg kan huske.
Det var ganske ille da jeg var yngre, men det var ikke ofte jeg fikk anfall lenger. Heiser unngikk jeg, men jeg klarte meg i et fly hvis jeg fikk noe beroligende eller fikk fokuset vekk fra selve det trange flyet.
Problemet nå var at dette kom så uforberedt på pluss at kottet var veldig lite.
Det var bare plass til å ta et skritt.
Hjertet dunket minst 10 ganger fortere enn normalt.
Jeg begynte å bli panisk, det virket som om veggene ble trykket nærmere og nærmere hverandre.
Jeg fant ut at det var på tide å gjøre noe, så hjernen jobbet på høygir.
Det var mye vanskeligere ettersom klaustrofobien begynte å få overtaket.
*Bank, bank*
Jeg skvatt og reiste meg opp.
Hørte jeg noen banke på?
"Hallo?" Ropte jeg prøvende.
"Er det noen der?"
"Jenny?"
Matthew hadde låst opp døra og så lettet på meg.
Jeg var så glad i det øyeblikket at jeg ikke tenkte gjennom hva jeg gjorde, men klemte han.
Og til min overraskelse klemte han tilbake.
"Marte stengte meg inne," sa jeg da jeg hadde fått samlet meg litt bedre sammen.
"Går det bra? Du ser ut som du har grått," sa Matthew bekymret.
"Hva?" Jeg tok meg til kinnet og kjente noe vått.
Søren også.
"Klaustrofobi," mumlet jeg så lavt at jeg så vidt hørte det selv.
Jeg hatet når andre måtte se meg så svak.
"La oss gå tilbake," sa han og satte avgårde.
Mens vi gikk tilbake til labben igjen kom jeg på samtalen vår før Marte hadde avbrutt.
"Men hva mente du egentlig?" Plumpet det ut av meg.
"Mente hva da?"
"Det med at vi skulle glemme det," sa jeg og gruet meg til svaret.
Matthew stoppet opp og så på meg.
"Jeg mente at vi skulle glemme det du sa med Katy og de to siste ukene vi ikke har snakket sammen," sa han.
Jeg pustet lettet ut.
"Jeg trodde du mente det med at vi er venner og sånt"
Matthew smilte.
"Nei, hadde vært litt dumt å slå opp med en venn som deg"
----
---
---
----
Hei hei! Finally sommerferie for meg!
Er så glad :D
Kommer til å bli mye flinkere til å oppdtatere nå i sommer.
Jeg er bortreist to uker i juli, men jeg sier i hvert fall i fra da.
Fikk masse gode tilbakemeldinger angående avslutningene mine på forrige del, så skal fortsette med dem.
Neida, skal prøve å ikke ha for mye cliffhangere, men kan ikke love noe ;)
Får aldri spørsmål til karakterene for tiden, så hvis dere fortsatt vil ha det må dere kommentere spørsmål!
Ps; Overskriften "trapped" betyr fanget på engelsk, syntes bare det hørtes bedre ut på engelsk.
Ny del på 50 votes, stay tuned folkens❤️
VOCÊ ESTÁ LENDO
Fresh start
Ficção AdolescenteJenny sine foreldre sendte henne til New york, for å bo hos tanten sin i noen år. Hun skulle bli kvitt alt som hadde dratt henne ned. Fake venner, mobbing, tvang, og ikke minst, gutter. Gutter er ikke verdt det, og Jenny var fast bestemt på å ikke f...
