Jeg småjogget mot mattetimen, æsj jeg var for sent ute.
Jeg hatet å komme for sent, det ga meg så mye oppmerksomhet, noe jeg absolutt ikke ville ha.
Denne skolen var som en diger labyrint bare med skinnende rene gulv og malerier og pokalskap som vegger.
Jeg kikket på klokka, shit timen startet nå, og jeg var fortsatt et par ganger unna.
Jeg satte opp farten og rundet en brå sving, i det ene øyeblikket gratulerte jeg meg selv for at jeg klarte den svingen, i det andre krasjet jeg rett inn i noe hardt og falt ned.
"Auch!" Jeg måtte samle meg litt først før jeg så opp for å se hvem det var jeg hadde krasjet i.
Det blikket var altfor kjent, herregud hvor mye livsuflaks er det teoretisk mulig at en kan ha?!
"Jenny?" Matthew så litt overrasket ned på meg.
Han stod nemlig fortsatt, mens den lille kløna som jeg hadde vært, hadde falt pladask ned på gulvet...
"Det er meg ja," nikket jeg.
Han strakk ut en hånd og dro meg opp så lett som bare det.
"Gikk det bra med deg?"
Hvorfor måtte han være så søt nå da? Jeg la merke til den lille avstanden mellom oss, uh huh. Han så rett inn i øynene mine, og det var så utrolig vanskelig å motså dem, de var så brune og fulle av snillhet og varme.
Klisje, slutt å tenke slik.
Jeg nikket og rev vekk blikket.
"Er litt sein til mattetimen, så....ehh hadet da!" Stammet jeg og snudde meg, men Matthew holdt meg igjen.
"Hva?"
Det kom kanskje litt mer aggresivt ut enn det jeg mente, wops.
Han nølte og ble usikker. Det så ut som han skulle til å si noe, men så ombestemte seg.
"Skal vi ta følge dit da?" Sa han til slutt.
Jeg nikket igjen og satte av gårde.
"Hørte om den lille tordentalen din for Marte og July," sa Matthew mens vi gikk og trakk litt på smilebåndet.
Jeg nikket og sa;
"Jeg vet ikke om hele skolen elsker meg eller hater meg nå,"
"Hva? Hater deg?! Hele skolen forguder deg nå, Jenny!" Matthew smilte Colgate smilet sitt og la armen rundt skuldrene mine.
Oh gosh.
"Gjør de?" spurte jeg forvirret.
Jeg hadde trodd folk ville unngå meg slik at de ikke kom i trøbbel med Marte og July. Ingen hadde sagt noe til meg etter den lille diskusjonen vår, men det var vel fordi jeg ikke hadde møtt blikket til noen.
"Ja, alle snakker jo om deg,"
"Er jeg kjendis nå?" Tonen min var halvveis glad, halvveis oppgitt.
Det var ikke meningen å tiltrekke seg så mye oppmerksomhet her...
Matthew nikket og hvisket i øret mitt;
"Jenny er kjendis, hadde aldri trodd det eller hva?
Da jeg kjente pusten hans mot øret skvatt jeg litt og ble noe fryktelig nervøs.
Men den følelsen varte ikke lenge, for han tok vekk armen sin og trykket ned håndtaket.
"Jaså, vi har dobbelt anmerkning her da?" Mrs Martinez så strengt på oss fra tavla der hun forklarte et eller annet om Pytagaros setning.
"Dere må begynne å sette opp farta med hva enn dere driver med der ute."
Da vi satte oss ned møtte jeg blikket til Marte.
Det lynte.
***
"Jen Jen, her borte!"
Alex, Ellie og Sarah vinket til meg, jeg smilte og gikk bort til bordet deres.
"Hei," sa jeg og satte meg.
"Jeg hørte om det lille dramaet ditt i dag," sa Sarah og så granskende på meg mens hun tygget sakte på sandwitchen sin.
"Heh, det var en artig historie," svarte jeg og kastet meg over min egen mat.
"Slapp av kvinne," Alex så på meg som spiste for harde livet. Er det ikke lov å være sulten i denne verdenen?
"Men hva skjedde? Ellie og Alex sier at du irriterte July ved å poke henne på armen? Og så begynte dere å krangle da Marte kom inn og ville at du skulle bytte plass, og at du plutselig eksploderte og sa en hel del ting om dem," sa Sarah.
"Det er vel det som skjedde i et nøtteskall, ja," nikket jeg.
Jeg så meg rundt i kantina for å se om Marte og July var her, men heldigsvis var de ikke det.
Jeg orket ikke enda en dramascene i dag.
"You go gurl!" Sarah gliste og ga meg high five.
"Tenk at du stod opp mot dem, hah, der fikk de en, rett i de oversminkede trynene deres," gliste hun.
"Unnskyld meg?"
Jeg snudde meg for å se hvem det var, ett sekund trodde jeg det var Marte eller July, men ingen av dem hadde så mørk stemme. Det måtte være en gutt.
Og jeg hadde rett, der satt en goodloking gutt jeg var rimelig sikker på spilte for skolelaget, på stolen ved sida meg.
Hva ville han meg?
"Eh, ja?"
"Jeg heter Harry. Jeg ville bare si at det var veldig...modig gjort av deg å si sanneten til July og Marte," sa han og smilte. Fyren var et syn for øyet, det var sikkert og visst.
"Å. Uh, tusen takk," var alt jeg klarte å finne på til svar.
"Jeg ble tvunget til å bli sammen med July, og de er rett og slett helt skrudde i hodet begge to. Da jeg slo opp, sverget hun på hevn, men jeg bryr meg ikke lenger," han trakk på skuldrene.
"Å," sa jeg dumt.
"Vel, det var bare det jeg ville si, snakkes," han blunket til meg og sa hadet til de andre.
Da Harry hadde forsvunnet slengte Matthew seg på stolen hans, men han så ikke veldig blid ut.
"Hvorfor så grumpy?" Spurte jeg mens jeg lurte på om jeg skulle spise skjokoladen eller bollen først.
"Hvem var han?"
"Hvem er "han"?" Jeg rynket på brynene og kikket på Matthew.
Stemmen hans var ikke blid den heller.
"Han som snakket til deg,"
"Harry, han sa det var modig gjort av meg å smøre sannheten rett i trynet på Marte og July," sa jeg og trakk på skuldrene.
Matthew sa ikke noe, bare skulte ut i tomme lufta.
"Hva er det du skuler sånn for?" Jeg skjønte meg virkelig ikke på oppførselen hans i dag.
"Ingenting"
----
----
----
----
Hei, håper dere likte denne delen!
Tror ikke jeg kommer til å oppdatere så ofte neste uke, har to tentamener jeg må øve til😁
Lurer også på om jeg skal begynne med spørsmål og svar til karakterene, ser veldig mange har det.
Hvis dere vil er det bare å stille spørsmål i kommentarfeltet ;)
Vote & comment, neste del kommer på tirsdag eller onsdag, stay tuned :)
ESTÁS LEYENDO
Fresh start
Novela JuvenilJenny sine foreldre sendte henne til New york, for å bo hos tanten sin i noen år. Hun skulle bli kvitt alt som hadde dratt henne ned. Fake venner, mobbing, tvang, og ikke minst, gutter. Gutter er ikke verdt det, og Jenny var fast bestemt på å ikke f...
