Christy and the badboy- Gutten

Kapittel 33: Mye skjer

<Christy' s synsvinkel>
Det var midt på natten. Jeg hørte bare noen skrek i rommet. Jeg snudde meg. "Ariana går alt bra? Du skal vel ikke føde nå?" Jeg prøvde å roe henne ned.
"Nei jeg skal ikke føde. Det er noe annet. Det gjør drit vondt" hun skrek enda mer. Jeg plukket opp mobilen fra natt bordet og ringte 113.
"Hva kan vi hjelpe deg med?"
"En jente er gravid og hun har veldig vondt og hun skal ikke føde før 4 måneder. Vi bor på jatte veien 23."
"Vi kommer med engang."
Jeg la på.
Etter ti minutter kom ambulansen og la henne på en båre. Mamma og pappa våknet. Jeg ville være med i ambulansen så kunne de komme seinere å ringe foreldrene hennes.
-------------
Jeg satt ved siden av henne i sengen. Hun hadde fått bedøvelse så hun ikke skulle kjenne det vonde lengre.
Legen kom inn. "Hei hva skjedde?" Jeg så bekymret på han. Han hadde er alvorlig blikk. "Hun fikk en spontan abort"
Jeg fikk store øyne. Jeg visste hva det betydde. Hun hadde mistet barnet. Hun kom til å bli så lei seg og skuffet på engang. "Vil du si det selv eller skal vi si det?" Han så på meg med et lite smil. "Jeg vil si det jeg" sa jeg før han gikk.
Ariana våknet noen minutter senere etter bedøvelsen. "Hei" sa jeg og la hånden min på hennes. "Hei" sa hun. Hun så på meg med et blikk som sier -jeg ser det er noe, si hva det er- blikk.
"Hvorfor hadde jeg vondt?" Hun så på meg nå med et bekymret blikk.
"Du mista barnet" jeg sa det lavt og rolig. "Hæ? Hva?" Hun begynte å gråte. "Du fikk en spontan abort midt på natta" hun tok hånden min.
"Går det bra?" Jeg så på henne. Jeg var nesten på gråten selv. "Ikke egentlig" sa hun og nå hulket hun.
"Vennen sorry" jeg snudde meg. Moren til Ariana sto i døren og kom mot oss. Hun satt seg på andre siden av sengen og ga henne en klem. "Jeg er sorry for at pappa kastet deg ut" Ariana bare nikket. "Og jeg er sorry for at du mistet barnet" Ariana nikket og smilte litt. "Hva skulle det egentlig være?" Hun smilte. "Gutt" sa hun og ga moren en klem til. "Jeg skal snakke med pappa. Du skal få lov til å komme tilbake"
---------------------------
Nå hadde det gått 3 måneder til og det var endelig sommerferie. Jeg hadde nesten ikke snakket med Lukas i det hele tatt. Jeg hadde bare sagt når termin datoen var. Barnet skulle komme om 2 uker. Jeg gledet meg og gruet meg. Ariana skulle være med meg.
Jeg gledet meg endelig til å få bort magen. Ariana hadde hvert lei seg i flere måneder etter aborten, men hun begynte å innse det nå.
Jeg sto på kjøkkenet å lagde mat. Mamma og pappa var på jobb. Trine skulle komme til meg en tur seinere idag. Jeg åpnet kjøleskapet og la inn pålegget. Jeg kjente plutselig en vond følelse i underlivet. Det kjentes ut som jeg tisset på meg. Faen tenkte jeg og så etter mobilen min. Men da kommer på at den var oppe. Jeg gikk sakte bortover, men fikk ofte vondt. Veene hadde startet allerede. Jeg klarte å komme meg opp og mot mobilen. Jeg slo nummeret til Ariana og tok mobilen mot øret. "Hei hva er det?"
"Ring ambulansen nå.. Babyen kommer. "
"Hva? Nå? Jeg kommer med engang. Jeg skal ringe" det var det siste jeg hørte før hun la på.
Ti minutter senere var Ariana det og ambulansen. De bar meg bort på en båre. Damen måtte ta av meg buksen i tilfelle babyen startet å komme. Jeg begynte å få veldig vondt nå og veene kom fortere.
------------
En time senere:
Jeg lå fortsatt med veldig vondt. Ingen av legene var der nå siden fødselen ikke startet enda. Plutselig kom Lukas stormende inn i rommet.
"Lukas? Hva gjør du her?"
"Jeg kan ikke la deg være her å føde barnet vårt alene."
Han sa barnet vårt. Han kalte det barnet sitt. "Det er veldig godt å høre" jeg smilte. "Jeg går vis det går bra" Ariana smilte til meg. Jeg nikket. Lukas tok hånden min.
Jordmoren kom inn i rommet og hun sa at hodet var på vei ut. Jeg pustet og var klar for veldig vonde minutter eller timer. Lukas satt ved siden av meg hele tiden og holdte meg i hånden.