67th Hunger Games

3

Jeg pleier alltid å tenke på at en eller annen plass i verden - finnes det en jente som er bedre enn meg, som trener hardere, løper fortere enn meg, hun som står opp tidligere. Dette er min motivasjon til å prøve å alltid ligge ett skritt framfor. I atten år har jeg pusjet kroppen min så mye som jeg kan, og i år er det min tur. Min tur til å vise hva jeg duger for. Akademiet er en stor, praktfull bygning som er laget av rent glass. Akademiet er nesten like høy teknologisk som bygningene i Capitol. Jeg er i avdelingen 'JENTER 18 ÅR.' Mine to bestevenner trener sammen med meg. Ametyst og Emerald. "Melder du deg i år?" spør Ametyst. Jeg skyter dukken i hjertet før jeg svarer: "Ja," sier jeg tørt. "Hva med Paris? Han kommer jo til å bli knust om du melder deg," sier Emerald og skyter sin pil. "Jeg vet, men han har lovet meg å ikke melde seg om jeg vinner uttaket," sier jeg og smiler til de. "Forresten, skal dere melde dere?" spør jeg de. "Nei. Jeg lever etter godt nok liv fra før av," sier Emerald. "Åja," svarer jeg taust tilbake. Jeg avtaler å møte Ametyst og Emerald klokken halv tolv på torget. "Du lover å komme sant?" spør Ametyst. "Selvfølgelig. En avtale er en avtale," sier jeg og smiler. De gir meg begge ett kyss, og borte er de. Så er det bare meg igjen på pil og bue posten. Jeg har skutt med pil og bue siden jeg var liten, og jeg treffer blink hver eneste gang. Min svakhet er at jeg ikke er så god til å lade. Jeg liker å bruke god tid, så den neste timen trener jeg på å lade. En kvinne som heter Blossic kommer bort til meg og viser meg hvordan jeg skal lade skikkelig. Så kommer jeg på at hun er den fjerde vinneren til Distrikt 1. Hun vant for sånn femti år siden. Likevel ser hun ut som om hun bare er tretti. I løpet av 66 år har Distrikt 1 hatt totalt 16 vinnere. Den neste vinneren blir vinner nummer 17. Det skal bli meg. Blossic prøver å hjelpe meg, men jeg klarer det fortsatt ikke. "Jeg klarer det ikke," sier jeg sint. "Slapp av i fingertuppene dine," sier hun. Jeg prøver igjen. Det går litt bedre denne gangen, men jeg bruker fortsatt litt for lang tid. Blossic finner fram en bue og viser meg hvordan hun lader en pil. Hun gjør det helt perfekt. "Kan du lære meg det?" spør jeg som ett lite barn. "Unge dame. Du har fått mitt tips. Slapp av i fingertuppene dine," sier hun og går sin vei. "Hei, kom tilbake!" sier jeg, men hun ignorer meg. Jeg prøver å følge rådet hennes, men jeg er så sint etter hvordan hun behandlet meg, så jeg går heller bort på knivposten. Jeg foretrekker kniv etter bue. Jeg er en god knivkaster, og jeg er god i nærkamp med lange kniver. Knivkastingen gir meg ro. Jeg gjør noen øvelser i nærkamp med noen kampkniver. Så hører jeg en stemme: "Alle ungdommer fra 12-18 år - uttaket starter om en time." Fint tenker jeg. Jeg hører en dør åpne seg, og jeg ser Paris komme mot meg. Jeg later som om jeg ikke ser ham. Jeg går tilbake på bueposten. "Hvorfor så sur?" spør ham. "Jeg er ikke sur," glefser jeg tilbake. "Ja, jeg hører det," sier han og ler. "Si meg hvorfor du er så sur," sier han engang til med sjarm i stemmen. "Ok, jeg er sur fordi jeg ikke klarer å lade raskt nok med pil og bue," sier jeg sint. Han tar armene sine rundt magen min. "Se her. Du må holde buen riktig først." Han styrer hendene mine. "Så lader du forsiktig," si han. Jeg følger rådet hans. Så gjør jeg det litt fortere og fortere for hver gang, og til slutt mestrer jeg det. Sånn nesten. "Takk," sier jeg og gir ham ett kyss. Jeg titter opp på klokken. Førti minutter igjen til uttaket. "La oss gjøre oss klar for uttaket," sier jeg og skyter pilen min i hodet på dukken.