67th Hunger Games

31

Jeg drar ut jaktknivene som jeg etterlot i kroppen til den døde isbjørnen. Jeg legger de i beltet og drar av meg buen som jeg har på ryggen. "Det var utrolig!" sier Gaia og klapper meg på ryggen. Jeg er litt overrasket over hvor glad hun er. Jeg hadde forventet meg at hun var mer stille og sint. "Se," sier Kay og peker nordover. En gigantisk snøstorm er på vei. Den kommer til å nå oss i kveld, og solen begynner å gå langsomt ned fra himmelen. La oss komme oss tilbake til Hornet," sier jeg og starter å gå. Jeg forventer at de vil følge etter, men det gjør de ikke, for de er alle skadet etter kampen mot mutantene. Melissa prøver å stoppe blødninger fra ett dypt kutt i låret. Marcius har ett stort, åpent sår i magen, og Gaia sylblør i pannen etter klørne til en av isbjørnene. Jeg vet ikke nøyaktig hvor skadet Paris og Kay er, men Kay går rundt og halter mens han biter seg i armen for ikke å skrike av smerte. Jeg går bort til de igjen. "Vi må komme oss tilbake til Hornet, ellers vil vi fryse i hjel," sier jeg og drar Paris i armen. "Jeg tror ikke at de andre er i stand til å gå, og ikke jeg heller," sier Paris og drar av seg støvelen på høyre fot. Bak på hælen har han ett dypt kutt. "Gjør det vondt å gå?" spør jeg. Han nikker. "Hva skal vi gjøre?" sier Melissa. "Blir vi værendes her, fryser vi i hjel og dør." Jeg foreslår at vi prøver å gå, men jeg skjønner fort at det ikke kommer til å gå. Kay begynner å skrike til tross for at han borer tennene sine i armen. Paris skjærer tenner mens han forsøker å gå, og Melissa og Marcius har mer enn nok med å stoppe blødningene sine. Det begynner å oppstå en panikk i gruppa. Vi kommer garantert til å fryse i hjel om vi ikke kommer oss bort herfra, så vi er nødt til å søke ly en plass, men hvor? Rundt meg ser jeg bare skog. Det finnes kanskje en mulighet på fjellet, men vi kommer oss ikke opp dit. En svetteperle renner nedover pannen min. Så kommer jeg på mutantene. Isbjørner har jo pels, og pelsen er mer enn varm nok til å varme oss alle. Jeg tviler på at det er ekte isbjørnpels siden det er mutanter, men pelsen må da kunne varme oss. "Pelsen til mutantene!" sier jeg og løper bort til de døde isbjørnene. Flaks for oss at Capitol ikke har trekt de tilbake fra arenaen. Gaia slår følge med meg siden hun kan gå som normalt. "Hjelp meg og skjær," sier jeg og drar fram en kniv fra beltet. Vi begynner å skjære i mutanten. "Det var rått," sier Gaia og tørker bort litt blod fra såret i pannen sin. "Takk," sier jeg beskjedent. "Hvordan fikk du til det?" spør hun. "Naturlig talent og litt flaks," sier jeg og små ler. Hun små ler tilbake. "Best at vi skynder oss," sier Gaia og titter opp. Snøstormen kommer stadig nærmere, og det begynner å bli mørkt. Vi bruker minst en time på å skjære ut ni tepper fra pelsen til mutantene. En til hver av oss, og tre til å sitte på. De andre har ikke ligget på latsiden. De har alt tent opp bål og de er i gang med å grille noen pølser som vi tok med oss fra Overflødigetshornet til tross for smertene. "Bra jobbet," sier Kay mens vi kommer tilbake med hendene fulle. Vi bretter ut tre av teppene på bakken, setter oss ned og bretter på oss teppene. "Se," sier Marcius og peker bak meg og Paris. Vi snur oss og ser mutantene forsvinne ned i bakken. "Så har jeg sett det også," mumler Kay og ler. Vi ler etter. Det er nesten helt mørkt og jeg kan så vidt skimte snøstormen komme brølendes mot oss. Jeg puster dypt inn. "Pølsene er ferdige," sier Paris og kaster en til hver. De er ikke så veldig store, men de er fulle av fett og smeltet ost. Mens vi spiser - lander tre store fallskjermer attmed oss. Kay sukker av lettelse. Han har nok fortstått hva det er. Gaia henter alle tre og kommer tilbake med de. "De er merket med distriktnummer, men det spille ingen rolle," sier hun og kaster en til meg, en til Melissa, og beholder en selv. Jeg åpner min av fulle forhåpninger om å finne noe bra. Jeg åpner den og finner en pakke med bandasjer, en syrlig veske i en liten boks som er nødt til å være bakteriedrependes medisin, en håndfull med bomull, en pakke med plaster og en 1 liters flaske vann. Gaia og Melissa finner akkurat det samme i sine. Det er mest sannsynlig at Cashmere og Gloss sammarbeider med mentorene fra 2 og 4. "Det var ikke mye bakteriedrependes medisin," sier Melissa forlegent. "La oss ikke sløse med den," sier jeg og åpner boksen med bakteriedrependes medisin. De andre setter straks i gang. "Kle av deg," kommanderer Gaia til Marcius. Marcius kler sakte av seg. "La meg hjelpe deg," sier jeg til Paris og kysser ham. Jeg drar av ham støvelen og sokken, tar bakteriedrependes medisin på bomullen og begynner å presse på såret i hælen til Paris. Han biter tenner. "Så så vennen min, det svir bare litt med det første," sier jeg og presser på enda hardere. Det begynner å bli mørkt, og stormen nærmer seg med stormskritt. Jeg setter på plaster og bandasje på hælen til Paris, tar på ham sokken og støvelen og reiser meg fra den ukomfortable stillingen. Marcius skriker av smerte bak meg. Gaia prøver å roe han mens hun tar på bakteriedrependes medisin på det store åpne såret i magen hans. "Jeg er svimmel," sier Marcius. "Det er fordi du har mistet mye blod," sier Melissa som akkurat er ferdig med seg selv og som skal til å hjelpe Kay. "Har noen mer bakteriedrependes medisin?" spør Gaia. Jeg tar opp boksen min og kaster den til henne. "Det er nok lurt at du drikker litt," sier jeg til Marcius og rekker ham en av de tre flaskene våres med vann. "Takk," sier han og gir meg ett lite smil. Gaia bruker så og si all bandasjen vi har på å surre rundt Marcius sin mage. Så begynner hun med såret i pannen. Hun renser såret og tar på ett plaster. Så spilles nasjonalsangen opp. Portrettet til gutten fra 5 lyses opp på himmelen. Han led ikke en god skjebne for å si det mildt sagt. Jeg prøver å sperre ut tankene om kroppsdelene som var røsket av kroppen hans. Seglet lyser opp og borte er han. Vi setter oss ned igjen rundt bålet og deler på vannet. Så kommer stormen. Jeg krøller meg tett inntil Paris mens jeg bretter teppet rundt meg. De andre gjør det samme bare med deres distriktpartnere. Paris legger seg attmed meg, bare med ryggen til stormen mens han holder rundt meg for å gi meg ly. Hele natten kan vi ligge og titte på hverandre. Han gliser sitt kritthvite smil og sier: "Nå begynner helvete."