67th Hunger Games

24

Hele natten holder Paris armene sine rundt meg. Armene hans er som ett slags skjold, som beskytter meg mot alt vondt, men skjoldet vil snart ta slutt. Om bare noen timer skal vi entre arenaen. Neste morgen vekker en Avox oss. Jeg snur meg og stryker Paris i ansiktet. Jeg gir Paris ett kyss og sier: "Ser deg snart." Han gjengjelder det uten å nøle. "Om vi ikke får snakke sammen igjen, så vil jeg at du skal vite at jeg elsker deg," sier Paris og kysser meg engang til. Så hardt at det nesten gjør litt vondt. Tårene truer mes å piple ut, men jeg bestemmer meg for å være sterk. For Paris sin skyld. Paris gir meg ett siste kyss, og går for å treffe stylisten sin, Gwenda. Athenodora møter meg ved daggry. De siste forberedelsene vil skje i katakombene under arenaen. "Hei, hvor er resten av temaet?" spør jeg. "De er ikke her. Om du skulle ha sagt hade, måtte du ha gjort det i går," sier Athenodora. En bølge av skam skyller i gjennom kroppen min. Teamet mitt som har støttet meg fra topp til tå. Cashmere og Gloss for de fantastiske rådene, Rose, eskorten min som alltid følger oss til rett sted og tid, og preppeteamet mitt som har gjort meg til Venus, jenta i gull. Jeg noterer bak øret mitt at jeg er nødt til å takke Athenodora skikkelig. Ett Luftputefartøy dukker opp på himmelen. En stige blir heist ned, og en slags elektrisk strøm, klistrer meg fast til den. En kvinne setter inn en sporingsenhet i armen min. Det verker i bare noen få minutter. Jeg grubler over hva som kommer til å skje de neste timene. Om bare noen timer, kan jeg være død for den slags skyld. Selvom det er lite sannsynlig. Jeg spiser en kraftig frokost, og skyller det ned igjen med to liter vann. Turen tar bare 20 minutter. Luftputefartøyet lander, og Athenodora og jeg går tilbake til stigen, som denne gangen leder oss til katakombene under arenaen. Athenodora gjør den siste finpussen. Hun fletter håret mitt, og gjør noen justeringer med gull øyevippene mine. I mens hun gjør det, fokuserer jeg at ringen som jeg fikk av bestemor sitter trygt på plass. Så kommer klærne. Det er en bluse, en kamuflasje grønn bukse, og noen tynne svarte hansker. Det som overrasker meg mest, er den store boblejakken som Athenodora hjelper meg å ta på. Den er grønn den også, og har en hette av pels. Så arenaen er helt sikkert noen vinter aktig. Etter bare noen minutter med jakken på, svetter jeg tvers i gjennom. Jeg titter bort på utskytningsrampen. Jeg er den første og siste som kommer til å bruke den. Arenaen kommer til å bli nasjonalt fredet etter Lekene, og de er populære feriemål for Capitols innbyggere. De kan få se hvor deltakere ble drept, og til og med delta i gjenoppføringer. Claudius Templesmith's legendariske stemme tordner. "20 sekunder," sier den store mektige stemmen. Jeg gir en rask klem til Athenodora. "Tusen takk for alt. Lov meg å hilse til de andre fra meg, ok?" sier jeg. Hun nikker og tårene triller. Jeg går bort til rampen. "Takk for imaget, Venus jenta i gull," sier jeg. "Bare hyggelig, elskling!" sier hun. Så blir en glassylinder heist ned over meg. I ti sekunder er jeg i stummende blinde, og så kjenner jeg metallplaten skyve meg ut av sylinderen og ut i friluft. Jeg kjenner den iskalde vinden piske mot ansiktet mitt. Så hører jeg stemmen til Claudius Templesmith tordne rundt meg på alle kanter: "Mine damer og herrer, la det 67. Dødslekene begynne!"