67th Hunger Games

45

Jeg titter ut av vinduet og tenker på hva som venter meg når jeg kommer hjem til 1. Det første som kommer til å skje er at jeg får stor applaus og jubel når jeg ankommer, naturligvis. Deretter blir navnet mitt risset inn i en stor marmor stein sammen med de andre vinnerne fra distriktet, og så skal det feirest, men hva skjer etter der? Jeg flytter inn i ett av vinnerhusene og får leve resten av livet mitt i luksus sammen med familien min. Er det ikke dette jeg har drømt om? Å få navnet mitt på marmor steinen og å vinne Lekene? Er det ikke dette jeg har trent for hele mitt liv? Jeg burde være glad, men det er jeg ikke, for jeg har mistet han som betydde alt for meg. Ut av vinduet ser jeg noen gigantiske vindmøller som produserer strøm til denne gigantiske nasjonen, men nå har de 23 mindre å lage strøm til. Timene går og det eneste jeg gjør de timene er å stirre ut av vinduet. På blomstene, fuglene og i blant får jeg ett glimt av en hjort. Cashmere og Gloss prøver desperat å få meg inn i en samtale så de slipper å høre på Rose bable i vei om den nyeste moten og det som er inn i Capitol, men jeg takker nei hver gang de spør. Døren til kupeen åpner seg, og ut kommer en høy mann med briller og hvit frakk. Jeg stirrer uforståendes på Cashmere og Gloss, og de stirrer like uforståendes tilbake på meg. "Du må være Venus," sier han. Vi tar hverandre i hånden. "Får jeg lov?" spør han og ser i retningen mot stolen. Jeg nikker stivt. Han smiler og setter seg ned. "Hvem er du?" spør jeg og stirrer på ham. "Å, jeg glemte visst å presentere meg selv. Jeg er dr. Antonius. Doktoren og psykologen din," sier han og smiler. Ordene hans treffer meg med full kraft. Hva var det han sa. Doktoren og psykologen min? "Unnskyld meg?" sier jeg. Han retter på brillene sine og sier: "Jeg vet at dette kommer som ett sjokk på deg, men President Snow sendte meg for å passe helsen din og at du har det bra." "Sa President Snow det?" spør jeg. Han nikker og tar opp en notatbok. En stund tenker jeg på at President Snow kanskje er en ok mann, men så kommer jeg på hva han sa til meg når han besøkte meg etter Lekene. "I Capitol er du blitt ett ikon, og særdeles populær blant menn. Din attraktive skjønnhet vil alle ha." President Snow har ikke sendt denne inntørkede sviska for min skyld, men for hans egen, for hvordan skal jeg gjøre som han vil om jeg ikke er i stand til det? Denne dr. Antonius er bare her i ordre fra President Snow. Den neste timen spør dr. Antonius meg mange forskjellige spørsmål om helsa mi, men også hva jeg følte når de og de hendelsene inntraff. "Hør her Venus, det er ikke noe å si på at du har vert gjennom en tøff periode, men du er nøtt til å gå videre," sier han. Jeg titter opp på ham og svarer ikke. Til slutt sier han: "Du har psykiske problemer." Jaså, har jeg mentale problemer nå også ja? "Det har jeg ikke," sier jeg røft. "Dessverre jo. Mine analyser er at du ikke oppfører deg som ett normalt menneske lenger," sier dr. Antonius. "Og hva så?" sier jeg. "Du skjønner det, miss Define, det som skjedde på arenaen har gitt deg mentale problemer som for eksempel ukontrollert sinne," sier han. Det han sier stemmer, men jeg har aldri tenkt på det som psykiske problemer? Dr. Antonius og jeg snakker nok en time, og han spør meg om så og si de samme spørsmålene. Til slutt reiser han seg og tar meg i hånden, men så spisser han øyenbrynene sine. "Har du nettopp spist?" spør han og ser ned på magen min. "Nei, jeg har ikke spist noe siden i morgen tidlig, og da bare noen rundstykker," sier jeg og hever øyenbrynene mine. "Akkurat det jeg trodde, for i mine beregninger skal du også ha spiseproblemer," sier dr. Antonius og studerer kroppen min fra fem centimeter avstand. Flott, nå har jeg spiseproblemer også. Jeg svarer ikke, men jeg ser på han uforståendes. "Bli med meg er du snill," sier han. Jeg reiser meg opp og følger etter ham. Cashmere og Gloss ser på meg, og jeg trekker med skuldrene. Jeg følger etter ham noen kupeer, og til slutt åpner han en dør og går inn i ett lyst hvitt rom. "Legg deg her," sier han og peker på en seng under en maskin. Dr. Antonius vasker hendene sine og han setter i gang. Han kjenner på magen min med ett eller annet slags apparat som jeg ikke vet hva heter, og han gjør det nøye. Til slutt ber han meg om å legge meg ned. Han tar noen slags sugekopper og fester de på magen min. Etter at han har festet de skikkelig, går han bort til en datamaskin og trykker på noen knapper som får magen min til å småvibrere. Magen min vibrerer i ca. to minutter før dr. Antonius slår av vibreringen og tar av meg sugekoppene. Jeg setter meg opp og sier: "Hva er det?" med øynene mine. Han ser meg dypt inn i øynene tilbake, og jeg vet at han ikke vil si hva det er. "Si det!" sier jeg sint. Han stutrer litt med munnen, men han tar seg sammen og sier: "Venus, du er gravid."