67th Hunger Games

26

Det er ingen kunst i å følge etter de andre gjennom skogen. De løper fort, men de er like vanskelige å følge som en flokk med vannbøfler. Luftputefartøyet har dukket opp på himmelen for å skrape med seg de døde likene som ligger livløst i snøen. Jeg løper nest bakerst, bare Paris er bak meg for å beskytte meg mot eventuelle fiendtlige angrep. Man skulle tro at de tykke jakkene gjorde det vanskelig å løpe, men jakkene er overraskendes lette å løpe i. Vi løper etter fotsporene til noen av de andre tributtene, men brått så slutter de. De har helt sikkert vasket de bort med en gren av gran eller furu. Vi bestemmer oss for å løpe rett fram. Skogen blir tykkere og tykkere jo lengre inn vi kommer. Vi finkjemmer skogen i timesvis. Uten hell. Det er sent på dag, og kroppen min er gjennomfrossen. Heldigvis er det tynne stoffet på hanskene kuldebeskyttendes, så jeg kan i det minste lade pilene mine om det trengs. Det begynner å bli mørkt.Vi slår leir bak en stor stein for å beskytte oss mot den kalde vinden som er på vei. Det er nok 5-10 minusgrader her ute. Vi fyrer opp et bål og varmer de iskalde kroppene våres. Paris setter seg tett inntil meg og varmer kroppen min. Han gir meg ett kyss. Leppene hans er faktisk varme, mens mine er iskalde. Leppene hans tiner opp mine. De andre skrattler og prater vilt, men jeg og Paris holder oss litt for oss selv. "Temmelig kaldt her, eller hva?" sier Paris. "Mhm," sier jeg mens jeg skjelver. "Nå skulle vi hvert hjemme på stranden i 1," sier han. Jeg biter tennene i leppene. Stranden, hvor det er varmt og lunt, mens her er vi, hvor det er frossent og kaldt. "Mhm," sier jeg engang til mens jeg hakker tenner. Det blir fort mørkt. Paris deltar i de andre sin diskusjon mens han holder rundt meg. De andre prøver å dra meg inn i samtalen, men jeg faller raskt ut igjen. Det eneste jeg tenker på er hvor livredd jeg er for å miste Paris. Han kan bli drept når som helst. For all del, kan han være død i morgen. Tanken er så motbydelig at jeg legger den fort i fra meg. Nasjonalsangen spilles opp. Nå skal vi få se de tolv døde ansiktene. Jeg vet at de andre kommer til å hyle og skrike når de ser en tributt som de har drept. Vi kommer bare til å få se alminnelige portretter, de samme portrettene når de avslørte trenings poengsummene. Den første som dukker opp på himmelen er jenta fra 3. Gaia hyler og skriker. Neste er gutten fra 3. "Min!" skriker jeg. Jenta fra 5. Begge fra 7. Jenta fra 8, Chaze. Ja, dumme Chaze. De andre stønner når de ser ham. "Vi kunne virkelig ha brukt ham til noe morsomt," mumler Gaia for seg selv. Begge fra 9. Gutten fra 11 og begge fra 12. Så forsvinner seglet til Capitol. Tolv døde. Halvparten av de som er igjen her på arenaen befinner seg her, rundt bålet. Jeg og Paris bør helst stikke fra alliansen, men jeg ser helst at Gaia og Marcius er døde før vi gjør det. Jeg og Paris bør diskutere ett tidspunkt med Melissa og Kay når vi skal drepe de, for vi gjorde jo en avtale om det under paraden. Latter og hyl blir til stillhet. Vi legger oss alle sammen ned attmed bålet for å sove. Den iskalde vinden har for øyeblikket stoppet. Forhåpentligvis gir Commodus Laurence og resten av arrangørene oss en god natt søvn. Det har sikkert vært nok blod og gørr for i dag. Paris legger seg tett inntil meg for å lage kroppsvarme. Det samme gjør Melissa og Kay, og Gaia og Marcius. Paris heiser seg opp så nesetippen hans så vidt berører nesen min. Den varme pusten fra munnen hans er som en varm luftstrøm. Behagelig. Ånden hans lukter som peppermynte. Jeg gir Paris ett lite kyss på nesen, og legger meg ned igjen for å sove. Varmen kommer sakte, men sikker tilbake til den iskalde kroppen min. Jeg lukker øynene og sovner.