67th Hunger Games

43

Det å miste Paris var mye vanskeligere og tøffere enn jeg forventet. Jeg visste selvsagt at det ville bli tøft, men det å se gutten jeg elsker dø på en tv skjerm gjør det tusen ganger verre enn hva jeg hadde forestilt meg. De tar nok engang pause for å la publikum gråte ut, inkludert meg selv, for tårene strømmer på, og jeg kan forestille meg President Snow irritere seg over min svakhet. Det oppstår en pinlig situasjon på scenen. Noen sminkefolk kommer ut på scenen for å fikse på sminken min og tørke bort tårer og snørr, de gjør det samme med Caesar før sendingen endelig kan rulle og gå igjen. Da Paris sitt kanonskudd drønner, gjaller trompetene, noe som er ironisk siden jeg ligger i ett koma. De viser også støyen fra folkemassene i Capitol dirkete over noen høytalere, men i år er det ikke det vanlige jubelbrølet, faktisk ingenting. Ikke engang den mest blodtørstige av tilhengerne til Dødslekene kan juble for dette her. Ett Luftputefaretøy på himmelen dukker opp, men i år må faktisk to menn i hvite drakter ned for å hente oss. Så blir skjermen svart, og sendingen er slutt. Publikum jubler vilt og klapper for meg, samtidig som de gråter. Nasjonalsangen spilles opp, og President Snow kommer mot meg med øynene sine klistret i mine. Jeg reiser meg og neier, noe som jeg overhodet ikke har lyst til. Han gir meg en klem og hvisker inn i øret mitt: "Husk avtalen vår." Jeg nikker stivt. En liten pike trer frem med en pute som hun har seiers kronen på. President Snow tar den i mot og fester den på hodet mitt og gir meg en kort gratulasjon. Han kysser meg på hånden og går sin vei. Sikkert tilbake til herskapsvillaen sin. Publikum reiser seg og jubler vilt, og nå har de fokuset sitt bare på meg. Hurra. Jeg vinker til publikum og smiler så mye som jeg bare orker før Caesar endelig runder av. Han ønsker alle sammen en god natt og minner de alle sammen på at de må skru på TV-en i morgen tidlig for å få med seg det siste intervjuet. Hele nasjonen tvinges til å gjøre akkurat det, og han vet det åpenbart, så jeg ler en liten latter for meg selv. Jeg gir mine siste vink til publikum og jeg blir fraktet i full fart til presidentens herskapsvilla og seiersbanketten. Folk kaster seg over meg med engang de ser meg. Jeg er allerede utmattet, og i løpet av kvelden har jeg tatt mange tusenvis av bilder sammen med fans, sponsorer og funksjonærer. Det er en lettelse når Cashmere og Gloss kommer for å hente meg. Jeg holder nesten på å besvime, så de så og si bærer meg tilbake til første etasje. Jeg tar av meg den grusomme kjolen og pynten, men jeg har fått streng instruks fra preppeteamet at jeg må la sminken være til i morgen, så jeg gjør ingenting med den. Jeg går bort til rommet mitt og brer dynen over meg. Jeg sikrer meg at medaljongen henger trygt om halsen min og sovner på et blunk.