67th Hunger Games

46

Hjerte mitt hopper over ett slag når setningen trenger seg inn i hjernen min. Det må være en feil! Jeg stryker hånden over magen og sier: "Er du sikker?" Han nikker stivt, og jeg vet at han ikke lyver. Mange minutter går uten at det blir sagt noe som helst. "Om du ikke vil ha barnet, så er det sikkert en mulighet for at vi kan ta abort," sier dr. Antonius og ser på meg. Jeg svarer ikke tilbake. "Hør her Venus, om du vil ta abort, så er President Snow nødt til å godkjenne operasjonen," sier han. Dette spisser ørene mine. "Får jeg ikke bestemme selv om jeg vil ta abort?" spør jeg han. Han nikker. Plutselig kjenner jeg at kroppen min bobler av sinne. Hvorfor skal presidenten bestemme om jeg kan få ta abort eller ikke? Jeg tar ett glass med vann og kaster det inn i veggen så bitene splintrer. Hva skjer om barnet mitt en dag dør i Lekene når jeg kanskje endelig har fått livet mitt på plass igjen? "Så så, ikke vær redd," sier dr. Antonius og stryker meg på ryggen. "Hva sier du til at vi går tilbake til dagligstuen og bestiller oss en kopp varm kakao?" Jeg nikker. Dr. Antonius smiler og hjelper meg opp, og vi trasker tilbake til dagligstuen igjen. Cashmere og Gloss sitter i daglistuen og dør av nysjerrighet. Blikkene våres møtes, og jeg lyver og sier at han bare skulle vise meg noe. Dr. Antonius bestiller en kopp varm kakao med krem til oss begge. Vi setter oss ned, og jeg klistrer øynene mine hardt i de gråe, sørpe øynene hans. Dr. Antonius begynner å notere ett eller annet på notatblokken sin. Jeg er fristet til å spørre, men jeg lar være. Nysjerrighet er tegn på egoisme. En Avox kommer bort til oss med to kopper varm kakao og noen kjeks. Jeg smiler mitt peneste smil og hun smiler tilbake. Jeg tar koppen og begynner å småslurpe den søte væsken. Jeg drikker det opp på ett blunk, mens dr. Antonius så vidt har begynt på sin. Jeg begynner å fikle med medaljongen min igjen. Jeg tar den av meg, og åpner den. Jeg stirrer på bildet av Paris i mange minutter før jeg endelig lukker den og titter opp. Blikket mitt møter dr. Antonius sitt på veien opp. "Hva er det?" spør jeg skarpt. "Kan jeg nett få se på den medaljongen?" spør han vennlig. "Nei," sier jeg og trekker medaljongen tettere inntil meg. Medaljongen betyr absolutt alt for meg nå. "Venus, jeg tror faktisk at det er den medaljongen der som gjør deg psykisk ustabil," sier dr. Antonius. Hva? Det er det dummeste jeg noen gang har hørt. "Det er ett bilde av Paris inni er, sant?" spør han. Bare det at han nevner Paris får tårene mine til å presse på. "Glem det, du får aldri røre den," sier jeg og fester den rundt halsen min igjen. Han ser på meg med ett pinet blikk. "Det er greit at du ikke vil gi den til meg, men hør her, den medaljongen ødelegger deg psykisk," sier dr. Antonius rolig. "Den gjør ikke det!" skriker jeg til ham. Cashmere og Gloss titter opp av bøkene sine. Til og med Rose som man skulle tro ikke bryr seg, titter opp av det lille speilet i den knall rosa boksen sin. "Venus, det beste for deg er å kvitte deg med den medaljongen," sier dr. Antonius. Hvorfor i alle dager skal jeg kvitte meg med medaljongen som er det eneste som holder meg på bakken? En bølge av sinne skyller i gjennom kroppen min. "Skjønner du ikke? Det er det eneste jeg har igjen av ham jeg elsker!" brøler jeg til ham. Jeg setter meg ned igjen og kjemper i mot tårene som truer med å piple ut av øynene. "Jeg tror at dette var nok for i dag," sier dr. Antonius og går sin vei. Jeg stirrer etter ham mens han går til en annen kupee. Ett stikk av skam stikker i kroppen min. Denne tullingen prøvde helt opplagt å bare hjelpe meg, og til gjengjeld skrek jeg til ham. Kanskje han har rett? Kanskje medaljongen er den tingen som sakte, men sikkert ødelegger meg? Kanskje det beste for meg er å kvitte meg med den? Jeg starter å fikle med den, men jeg bestemmer meg for å ikke kaste den. Jeg titter ut av vinduet. Det er helt mørkt ute, og fuglene har slått seg til ro. Så ser jeg lys. Distrikt 1! Jeg reiser meg opp av stolen og titter ut. Dette er utvilsomt Distrikt 1. Cashmere og Gloss kommer bort til meg og de siste fem minuttene vi har igjen på toget, babler vi om hvor latterlig dr. Antonius er. Det følest ut som timer senere når vi endelig ankommer togstasjonen. Ute kan jeg høre jublende mennesker vente på meg. Tanken på at jeg får se familien min igjen får meg til å smile. Jeg vinker til mengden før toget endelig stopper. Døren åpner seg, og jeg setter foten min i Distrikt 1 igjen.