67th Hunger Games

10

Folkemassene i Capitol vekker meg med ett rykk. Jeg spisser ørene. Overalt hører jeg mennesker skrike navnet mitt. Jeg ser noen fredsvoktere jage de bort fra vinduet på rommet. Klokken er nøyaktig ti om morgenen. Jeg var hjemme i Distrikt 1 for bare ett lite døgn siden. Jeg skal til å lukke øynene mine. Rett før øyelokkene mine glir igjen, ser jeg ett dyr pile over gulvet. Jeg skvetter opp av sengen og skaller hodet mitt i Paris. "Auu," sier han. "Beklager," sier jeg skremt. "Hva er det?" spør han. "Det er ett dyr der," sier jeg og peker på dyret. Paris ser nøye på dyret. Så ler han og sier: "Det er jo bare en firfisle. Er du redd for firfisler?" Jeg svarer ikke tilbake, for sannheten er at jeg er det. Firfislen kamuflerer seg i ett med gulvet. "Legg deg ned og sov igjen," sier Paris. Jeg legger meg ned igjen. Paris legger armene sine rundt meg og legger seg til rette. To minutter senere snorker han. Jeg blir liggendes og stirre på den kamuflerte firfislen. Jeg hadde aldri sett ham om jeg ikke hadde visst at han var der. Ute i villmarka er den beste måten å overleve på å gå i ett med omgivelsene. For noen år siden, så jeg en firfisle som fikk nøyaktig samme farge som treet den satt på. Helt til den nesten var umulig å se. Det hjelper når det er ett rovdyr i nærheten, men en annen gang var den for sen med å endre seg, og da den viste seg - var rovdyret over den. Firfislen hadde ikke en sjanse. Dette får meg til å sammenligne Capitol og distriktene med rovdyret og firfislen. Hvor overlegen rovdyret er i forhold til firfislen, og hvor overlegen Capitol er i forhold til oss i distriktene. Den beste måten for distriktene å overleve på er er å gå i ett med omgivelsene og samfunnet vi lever i. Går ikke firfislen i ett med villmarka, har den ikke en sjanse mot den overlegne styrken rovdyret representerer. Det at Capitol rett og slett bare kan ta barn fra distriktene, og sende de ut på en arena hvor vi er nødt til å kjempe for livet til bare en står igjen. Uten at vi kan gjøre noe som helst med det. Det sier litt om makten Capitol har over oss. Dette får meg til å tenke på hvor urettferdig samfunnet er, men jeg skal ikke klage. Jeg prøver å sove igjen, men hjernen min vil ikke. Jeg snur meg mot Paris. Jeg stirrer på ham. Han har karamell blondt hår og ett perfekt ansikt. Jeg kan ikke dy meg for å vekke ham. Han våkner og smiler ett kritthvitt smil. Han kysser meg, og jeg kysser ham tilbake. Kysset hans gir meg ett behagelig grøss i kroppen. Det føles ut som om jeg tiner opp igjen fra en isblokk. Så tripper Rose inn i suiten vår og sier: "God morgen! Dere skal møte stylistene deres om bare noen få timer! Opp med dere!" Så tripper hun ut fra suiten vår før vi rekker å svare henne. En Avox kommer inn med to hvite morgenkåper. Hun legger de på en stor hvit sofa. Så går hun. Vi står opp og tar på oss morgenkåpene. Så går vi for å spise frokost. Lukten av mat overvelver hjernen min. Da jeg kommer inn ser jeg at det er pådekket til oss, og tonnevis av mat. Rose, Cashmere og Gloss er allerede der. Jeg setter meg ned attmed Cashmere og høvler i meg pølser, egg og poteter. Det lurerste jeg kan gjøre før lekene, er å legge på meg ett solid fett lag. Jeg spiser alt på tallerkenen min i en forrykende fart. Jeg tar en pause og titter opp. De andre spiser ikke. "Hvorfor spiser ikke dere?" spør jeg mens jeg stikker ett egg i munnen. "Vi spiste før dere kom," sier Rose mens hun fikser sminken i ett lite håndspeil. "Nå, la oss snakke om paraden," sier Gloss. "Er det noe spessielt vi må gjøre i kveld?" spør Paris. "Ryktene i Capitol sier at dere er kjærester, noe dere naturligvis er. Under paraden vil jeg at dere holder hender, så dere bekrefter det for publikum, forstått?" sier Cashmere. "Og hva med kostymet?" spør jeg. "Ikke noe å bekymre seg for," sier Gloss. Distrikt 1 skuffer aldri under paraden. Det er sant det han sier. Vi er normalt sett kledd i dyrebare juveler, sjeldne fjær og dyrebare stoff. Av og til er vi spraymalt i en kostbare farger som gull og platinium. Det oppstår en pinlig stillhet. Så sier Rose: "Kanskje det er noe interresant på TV-en." Hun finner fjernkontrollen som er laget av rent glass, og skrur på TV-en. Caesar Flickerman, en mann som har ledet intervjuene i mange tiår er på skjermen. Der samme er Claudius Templesmith, den legendariske speakeren. Gjesten deres er spillmakeren, Commodus Laurence. Jeg vet ikke så mye om Commodus, men det eneste jeg vet om han - er at han er i stand til å designe livsfarlige arenaer. Caesar spør Commodus om hva han synst om mangfaldet i år. "Det er ett meget interessant mangfold i år," sier han. "Noen som skiller seg ut?" spør Claudius. "Ja, det er det alltid. Tributtene fra 1, 2 og 4 selvfølgelig. Også vil det alltid dukke opp overraskelser," svarer Commodus. Rose skrur av TV-en. "På tide å dra til skjønnhetssenteret!" sier Rose og spretter opp av stolen. Hun kommanderer oss opp. Vi følger etter henne uten å nøle. "Dere kommer til å få møte preppeteamene deres, så stylistene," sier Rose mens hun smådytter oss. "Og det kan gjøre litt vondt," tilføyer Rose. Vi går ut av toget. Jeg lukker øynene mine for folkemassene i Capitol. Til min store overraskelse, er det ingen på jernbanestasjonen. Ikke en levendes sjel engang. Unntatt en luksusbil som skal kjøre oss til Treningssenteret og skjønnhetssalongen. Rose smådytter oss inn i bilen. Bilen begynner å kjøre med engang vi har satt oss inni. I bilen er det snacks som sjokolade, karameller og druer. Vi passerer en stor port. Så er vi ute i gatene i Capitol.