67th Hunger Games

38

Etter at han har dratt, sitter jeg taust igjen alene mens jeg febrilsk prøver å tette igjen nesen mot lukten av roser. Tårene begynner å trille nedover kinnene mine. Resten av livet mitt skal jeg selge kroppen min. Tanken er så motbydelig at jeg nesten spyr. Den eneste jeg vil skal se meg naken er Paris. En Avox kommer bort til meg og rekker meg en klut. "Takk," sier jeg gråtkvalt. En stund streifer tanken meg om selvmord, men da kommer sikkert Snow til å drepe familien min, og Paris tok ikke sitt eget liv for at jeg senere skulle ta selvmord. Nei, jeg kan ikke være så egoistisk, og en bølge av raseri skyller i gjennom kroppen min. Ett raseri mot Snow som jeg ikke kan kontrollere. Jeg reiser meg opp av sengen og begynner å rasere alt som jeg ser. Mat, glass. Jeg velter sykehus sengen min og borer den ned i gulvet. Avoxen prøver å stoppe meg, men jeg kaster meg over henne og borer hodet hennes ned i gulvet så hardt som jeg bare kan så hun begynner å stri blø. Avoxen reiser seg igjen og trykker på en knapp som får noe i rommet til å tute, og jeg vet at om få minutter kommer fredsvoktere til å strømme til for å stoppe meg. "Din idiot!" skriker jeg til henne. Jeg går bort til trallen og kaster den mot henne. Hun får så vidt avverget den før trallen treffer veggen med ett brak. Døren åpner seg og to fredsvoktere kommer inn med to jernstenger i hendene sine. Den ene av fredsvokterne drar frem ett par håndjern fra lommen og viser den til meg, men jeg akter ikke å røre hendene mine i de. Jeg speider rundt etter noe skarpt, og det beste jeg får øye på er en skarp spisekniv på gulvet to meter foran meg. Jeg plukker den opp og hopper mot de to fredsvokterne. Den ene av de slår jernstanga si mot hodet mitt, men jeg dukker unna og borer kniven min så hardt som jeg bare kan i magen hans. Drakten beskytter litt, men jeg ser blod på kniven når jeg drar den ut igjen. Den andre fredsvokteren svinger jernstanga mot hodet mitt, men jeg ser det, dukker unna og borer kniven min dypt i låret hans. Jeg river ut kniven. Fredsvokteren tar seg på låret og skriker av smerte. Jeg hopper opp på ryggen hans, river av ham hjelmen og borer kniven ned i hodet på fredsvokteren. Død. Fredsvokteren faller i gulvet med ett brak. Den andre fredsvokteren låser hendene mine, og prøver å legge meg ned i bakken. Mens jeg febrilsk prøver å kjempe i mot, sparker jeg den sylharde helen min i bakhodet på fredsvokteren. Han slipper meg og jeg hveser som ett dyr. Jeg får øye på ett sårbart punkt i drakten, den beskytter nemlig ikke halsen. Jeg hopper på fredsvokteren, kaster ham på bakken og borer kniven dypt i halsen på ham. Død.