67th Hunger Games

39

De to fredsvokterne ligger på gulvet i en stor dam av blod. Hele rommet ser ut som en slagmark etter meg, og jeg må si at jeg er svært tilfreds med meg selv. Døren åpner seg, og fredsvoktere strømmer inn. Denne gangen er det ikke to, men minst tjue av de. De retter alle geværet mot meg. En stund står jeg og lytter på fredsvokternes hjerteslag. Jeg slår opp armene likegyldig og sier: "Bare arrester meg." "Kom med oss," sier en av fredsvokterne. De venter ikke på svar. To av de går bort til meg og setter håndhjern på hendene mine. De fører meg ut døren og geleider meg gjennom en gang. "Hvor er jeg?" spør jeg. "Treningssenteret," sier fredsvokteren som går ved siden av meg. Til slutt kommer vi til en heis. De dytter meg inn i heisen, og to av fredsvokterne slår følge med meg, mens resten går sin vei. Heisen kjører meg noen etasjer opp i treningssenteret, og fredsvokterne geleider meg gjennom nok en ny gang. Til slutt dytter fredsvokterne meg inn en dør som fører meg til en luksussuite, som sikkert er det nye rommet mitt. Den ene av fredsvokterne gir meg ett brev. Jeg tar det i mot og takker. De nikker og går sin vei. Jeg går bort til sengen, setter meg og åpner brevet. Jeg bretter det lyserøde brevet opp og leser for meg selv: "Ikke noe mer tull nå, ellers får familien din svi." Undertegnet av president Snow. Før jeg rekker å tenke over hva som sto i brevet, banker det på døren. Jeg går bort til en av spisetrallene og tar en spisekniv som jeg holder hardt i hånden min. Bare i tilfelle. Heldigvis er det bare Rose. "Der er du!" hyler hun og tripper bort til meg og kysser meg en gang på hvert kinn. "Hei på deg," sier jeg forlegent. "Hvordan var det?" spør Rose. Jeg stirrer uforståendes på henne. "Å vinne selvsagt!" sier hun og klapper med hendene. "Det var helt greit," sier jeg likegyldig. Hun ser på meg med ett skjevt smil. "Helt greit? Hva er det som feiler deg jenta mi? Uansett jeg er glad for at det var du som kom deg helskinnet ut av arenaen, og ikke Paris," sier hun muntert. En bølge av sinne går i gjennom kroppen min akkurat nå. Skjønner denne damen ingenting? Jeg er på vei til å fly over henne, før jeg kommer på brevet. Jeg må beskytte familien min. Rose smil daler. "Uansett, det viktigeste er at du er her nå!" sier hun og reiser seg fra sengen min. "Jeg må dessverre gå, skal spise en førteklasses middag med teamet vårt!" sier hun og smiler. "Forresten, du skal på skjønnhetssalongen klokken 10:00 nøyaktig i morgen tidlig. Jeg kommer og henter deg!" sier hun. Hun gir meg ett siste kyss og sjangler av sted på tåballene, og borte er hun. Ute begynner det og mørkne, så like greit å gå til seng. Jeg kler av meg og legger meg godt til rette i sengen mens en tåre triller nedover kinnet mitt. Rose antreden i dag over meg bekrefter bare hvor overfladiske disse menneskene i Capitol er. Plutselig begynner tankene om Paris å strømme inn i hodet på meg. Personen som jeg elsker, kanskje til og med høyere enn familien min, er død, og det at Rose ikke viste noe respekt for meg i dag - har gjort meg rasendes. Jeg gråter noen siste tårer, lukker øynene mine og sovner.