67th Hunger Games

8

Jernbanestasjonen ligger bare ett kvartal unna Tinghuset. Når vi ankommer stasjonen, kryr det av reportere som klistrer kamerat sitt i ansiktet mitt. Jeg får ett glimt av meg selv på TV-skjermen. Det synes at jeg har grått. Noen tar meg i hånden. Paris. Reporterne begynner å stille oss spørsmål om uttaket, hva som er i mellom oss, og om selve lekene. Heldigvis trenger vi ikke å svare, for Rose stepper inn for oss. Ett av Capitols hurtighetstog kjører inn på stasjonen. Døren åpner seg, og vi går inn alle sammen. Reporterne ber etter flere spørsmål, men Rose sender de raskt på dør. Toget setter seg med engang i bevegelse. Dette hurtighetstoget fra Capitol holder en gjennomsnittsfart på 400 km/t. Turen til Capitol kommer til å bare ta noen timer. Distrikt 1 ligger rett ved siden av Capitol. På skolen lærte vi at Distrikt 1 lå i tre regioner som het Montana, Wyoming og Idaho. Som forventet er toget en luksusplass. Toget inneholder flere vogner og førsteklasses mat. Frukt som ligger på is, muffinser, kaker og mye mer som jeg ikke kan navnet på. Jeg og Paris får hver vår suite med soverom og bad. Egentlig så trenger vi ikke to suiter, for jeg kommer uansett til å sove inne hos Paris. Så kommer jeg på en ting. Vi ankommer Capitol allerede i kveld, så hvorfor skal vi egentlig ha en suite? Jeg går ut i spisestuen igjen og ser Paris snakke sammen med Rose. Jeg går bort til de. De slutter å snakke når de ser meg. "Dere skal få litt tid sammen alene," sier Rose og går. Jeg setter meg ned i en knallrød fløyelssofa. "Hvorfor?" spør jeg sint. Paris setter seg ned ved siden av meg. "Jeg måtte," sier han avslappet og stryker hånden sin på kinnet mitt med lette bevegelser. "Du måtte ikke. Kunne du ikke bare blitt hjemme?" sier jeg og tar bort hånden hans. "Bli hjemme, og se på deg kjempe for livet? Og til og med å kanskje se deg bli drept? Jeg hadde ikke orket det," sier han. Jeg skal akkurat til å svare ham, men Rose kommer inn og sier at det er middagstid. Jeg gir Paris ett lite kyss til tross for at jeg er sur på ham. Vi følger henne gjennom en trang korridor. Døren åpner seg og jeg ser ett fullt pådekket bord med alle slags herligheter, og to personer. Jeg kjenner de raskt igjen. Cashmere og Gloss. Vi går og setter oss ned rundt spisebordet. Jeg setter meg tett inntil Paris. Middagen består av så mange retter at magen min sprekker. Suppe, biff, fisk, dessert. Hvilken overflod innbyggerne i Capitol har. Men jeg skal ikke klage, for jeg har i hvertfall mat på bordet hver eneste dag. Vi småsnakker alle sammen. "Nå, hva var det som skjedde under uttaket?" spør Cashmere. "Hva mener du?" spør jeg dumt. Jeg vil ikke at vi skal gå inn i detaljer mellom forholdet vårt. "Vi er ikke dumme altså," sier Gloss og ler. Rose tar hånden min og sier: "Vi vet at dere er kjærester, så vi skal gjøre alt vi kan for å få en av dere trygt hjem," sier hun og smiler ett overbevisendes smil. En av oss ja, men jeg kan ikke annet enn å smile tilbake. "Hør her, vi kan kanskje bruke kjæresteforholdet deres til å appellere til Capitol," sier Cashmere. "Er det en mulighet for at vi begge kan komme oss ut i live?" spør Paris. "Tviler," sier Gloss mens han leker med maten. "Oi. Reprisene til uttakene starter om to minutter!" sier Rose og kommanderer oss opp. "Vi får diskutere mer etterpå," sier Gloss og rusker meg i håret. Jeg ignorer ham. Vi går fra bordet og følger etter Rose tilbake til dagligstuen.