67th Hunger Games

23

Hvert intervju varer bare i tre minutter. Da kimer en klokke, og neste tributt går frem. "Vær selvsikker," hvisker jeg til meg selv. Jeg går med selvsikre skritt mot Caesar mens jeg vinker til mengden. Jeg setter meg ned i en hvit fløyelsstol. "Si meg Venus, antrekket ditt reflekterer virkelig til imaget ditt, jenta i gull," sier Caesar. "Jo takk, Caesar. Jeg bare elsker kjolen min. Er den ikke flott?" sier jeg. "Det er den så visst," sier Caesar. "Nå, Capitol må vel være litt av en forandring fra Distrikt 1, eller hva?" spør han meg. "Egentlig ikke. Distrikt 1 er ikke så forskjellig fra Capitol, sånn teknisk sett," sier jeg. "Hva mener du?" spør Caesar meg. "Vel, vi må bare jobbe litt ekstra for det vi vil ha. I motsetning til dere," sier jeg. Det skulle jeg ikke ha sagt. Jeg titter ut på publikum, ansiktene deres røper sinne og hat. Caesar bytter tema for ikke å gjøre meg til den mest upopulære tributten i Capitol. Han går inn på ett mer følelses sladdet tema. "Nå, vi ble alle veldig rørt under uttaket i distriktet ditt. Hva skjedde?" spør Caesar. Nå med en alvorlig tone. "Mener du Paris?" spør jeg. Caesar nikker. Jeg puster dypt og tar en rask titt ut på publikum. De suger sikkert til seg hvert eneste ord. "Han er ikke bare min venn. Han er min kjæreste. Jeg elsker ham over alt på jord," sier jeg. Jeg kjenner en tåre trille nedover kinnet mitt. Den er ikke falsk, den er ekte. "Hvorfor tror du at han meldte seg?" spør Caesar. "Fordi han elsker meg," sier jeg. Caesar tar hånden min og sier: "Uansett hvordan dette går, ikke gi slipp på hverandre." Caesar tar hånden sin på hjertet mitt. "Han vil alltid være her." Mengden i salen suger til seg hvert ord. Tårene triller nedover kinnet mitt. Caesar tilbyr meg ett lommetørkle. "Jeg beklager," sier jeg gråtkvalt mens jeg tørker tårene. Klokken kimer. "Må oddsene være med deg," sier Caesar kysser meg på hånden min. Applausen fortsetter selv lenge etter at jeg har satt meg. Overalt ser jeg gråtendes mennesker. Paris trer ut på scenen. Hans perfekte utseende blender meg. Jeg skal vedde på at noen av kvinnene i salen sikkert sikler etter ham. Paris og Caesar har en fin kjemi under hele intervjuet, men etterhvert går Caesar inn på det samme temaet som han gjorde med meg. "Nå Paris, hva skjedde under uttaket?" spør Caesar. "Jeg vet egentlig ikke," sier Paris. "Kan du svare på hvorfor du meldte deg?" spør Caesar. "Fordi jeg elsker henne vel. Det sier seg vel selv, eller hva?" svarer Paris. Caesar ser trist ut. Så begynner Paris å fortelle historier som ikke jeg engang har hørt. Alt handler om meg. "Da jeg var yngre, ville jeg alltid ta kontakt med henne. Jeg gjemte meg i buskene utenfor huset deres, holdt ett øye med henne under akademiet," sier Paris. Caesar suger til seg hvert ord. Paris fortsetter på historien sin. "På skolen ønsket jeg alltid å komme på gruppe med henne. En dag, kom vi faktisk på gruppe sammen. Det var en pil og bue treningstime på akademiet, det var da alt skjedde," sier Paris. "Og hva skjedde da?" spør Caesar. "Jeg mener, det var da hun skjøt en pil i foten min," sier Paris og ler en liten latter. Han reiser seg og drar opp enden av buksen sin. Kameraet zoomer inn på benet hans. "Her er det, arret etter pilen," sier Paris. "Da var det sannelig flaks at pilen traff deg i foten," sier Caesar og ler. Noen i salen ler, men de fleste av de gråter, eller er på gråten. Klokken kimer, og Paris går for å sette seg. Jeg gir ham ett dvelendes kyss, noe som får salen til å sukke. Uheldigvis, stjeler dette litt av oppmerksomheten fra Gaia. Jeg tar hånden til Paris og lytter videre. Gaia, Marcius, Melissa, Kay. Ingen av de kan måle seg med oss. Chaze kommer og slår av noen dårlige vitser, som tilsynendeslates ingen ler av. Alle de andre er forglemmelige. Gutten fra 12 går for å sette seg. Kameraet zoomer seg inn på hendene til meg og Paris. Mengden brøler. Tributtene går i gåsegang tilbake til Treningssenteret. Teamet møter oss ved heisen. "Dere så fantastiske ut!" hyler preppeteamet. "Jeg tror det er best at dere går," sier Rose. De tripper ut av Treningssenteret. Athenodora og Gwenda er ikke til å se. "Hvor er Athenodora og Gwenda?" spør jeg. "De er ikke her, men dere møter de i morgen før dere entrer arenaen. Arenaen. Dette vil være min siste trygge natt sammen med Paris. Vi går inn i heisen, og vi suser opp. "Flott jobb," sier Cashmere. "Ja, vi kommer til å ha ett helt kvartal med sponsorer!" hyker Rose. Heisen åpner seg. Jeg griper Paris i hånden, og drar han med meg til soverommet. "Vil dere ikke se høydepunktene?" spør Gloss meg. "Nei," sier jeg gråtkvalt. Jeg slenger av meg kjolen, smykkene, skoene og hopper til sengs. En Avox plukker de opp, og går. "Hvorfor gråter du?" spør Paris. Han legger seg ved siden av meg, og drar meg tettere inntil ham. "Skjønner du det ikke. Dette er min siste natt med deg!" sier jeg mens tårene triller. "Ikke gråt," sier han og tørker de bort. Paris roer meg sakte, men sikkert ned. "Jeg vil ikke miste deg," sier jeg som ett barn. Han svarer meg ikke. Paris legger seg enda tettere inntil meg. Han tar leppene sine og planter de i pannen min. Han drar de ned og stopper ved munnen min. Han kysser meg, og jeg gjengjelder ham uten å nøle. Jeg snur Paris på rygg og kysser ham enda hardere. Etter en stund, drar Paris leppene sine fra mine. "Vi må få oss en god natt søvn," sier han. "Ok," sier jeg kort. Paris brer dynen over oss. "Legg deg til å sove," sier han. Jeg legger meg inntil Paris, så vi berører hverandres kinn. Så begynner han å synge. En sang som bare inneholder ordet "du." Hver tone er så perfekt at jeg så og si blir hypnotisert. "Sov," kommanderer Paris i en behagelig stemme. Så begynner han å synge igjen. Jeg vil ikke sove, men tonene fra munnen hans, gjør øyelokkene mine tunge. Så sovner jeg.