67th Hunger Games

21

Snorkingen til Paris hører ut som snorkingen fra en bjørn, men snorkingen er faktisk veldig søtt. På en rar måte. Jeg undrer på hvorfor jeg aldri har hørt den. Det et nesten midnatt, men aktiviteten i Capitol er på fullt. Overalt hører jeg fulle mennesker hyle og skrike. Hjemme ville alle ha lagt seg for en ny dag med jobb og arbeid, men disse menneskene i Capitol har jo ikke annet å gjøre enn å dekorere kroppene sine og vente på ett nytt lass med tributter som skal dø for å underholde dem. Cashmere og Gloss spiser noen lilla druer. Jeg tar en selv. "Nå, hva var det du ville?" spør Cashmere rolig. "Sverg på at dere vil si ja," sier jeg. De ser på hverandre. "Ok," sier de i kor. "Gjør alt dere kan for å redde Paris. Vær så snill," sier jeg beendes. "Bryr du deg ikke om ditt eget liv?" spør Gloss. "Jo, eller nei. Ikke i denne situasjonen!" sier jeg. "Og hvorfor skal vi redde gutten, og ikke deg?" spør Cashmere uinteressert. "Fordi jeg elsker ham," sier jeg. "Aha, jeg skjønner," sier Gloss i en tone som røper at han kjeder seg. "Vi får se hva som skjer;" sier Cashmere i samme tone. Noe inni meg koker. Hjernen min koker som en vulkan. At de ikke engang har respekt for det jeg sier. "Dere to elsker hverandre sant?" spør jeg. De nikker begge to. "Og om dere to var på arenaen sammen, ville ikke dere ha gjort alt for å redde hverandre?" spør jeg. "Selvfølgelig," sier Cashmere. "Forestill dere at dere to var i Lekene med hverandre, og at deres siste ønske var å redde hverandre, også hadde ikke mentorene deres engang brydd seg om at dere ville redde hverandre!" sier jeg sint. De grubler over hva jeg nettopp sa. "Jeg beklager," sier Cashmere og tar hånden min. "Selvfølgelig skal vi prøve å redde ham." Gloss tar armen sin rundt meg og sier: "Om det er ditt siste ønske." "Takk," sier jeg og kysser de begge to på kinnet. Jeg går til soverommet mitt, men med engang jeg har gått fra dagligstuen, hører jeg Cashmere og Gloss snakke med hviskendes stemmer. Jeg lister meg tilbake og gjemmer meg bak en stolpe i leiligheten. Så spisser jeg ørene mine. "Vi kan ikke redde de begge to," sier Gloss panisk. "Men hva skal vi gjøre? De ønsker begge to at vi redder den andre," sier Cashmere. "Jeg vet ikke," sier Gloss. Så Paris har sagt akkurat det samme som meg. Han ønsker å få meg ut i livet, men å få meg selv ut av arenaen er ikke engang et alternativ. "Vi får vel bare prøve å holde de i live så lenge som mulig. Så får vi se hvem av de som overlever derifra," sier Cashmere. Jeg er så oppslukt av samtalen deres at jeg nesten holder på å sjangle over ende. Jeg klarer så vidt å berge meg, men jeg utstøter en liten lyd som spisser ørene deres. Heldigvis for meg ignorerer de det. Jeg lister meg inn på rommet og legger meg ved siden av Paris. Kroppen min er kald, men heldigvis er Paris sin kropp perfekt varm. Jeg sovner på ett blunk. Nesten morgen vekker Rose oss. "Frokost om fem minutter!" sier hun med sin lyse stemme. Hun går før jeg rekker å svare. Paris reiser seg sakte opp av sengen. "Jeg er så trøtt," sier han klagendes. "Du har sikkert bare sovet en dårlig natt,"'sier jeg. Naturligvis har han ikke det. "Jeg har faktisk sovet som en stein. Det føles ut som om jeg har tatt en sove ..." Jeg avbryter ham før han rekker å si setningen sin ferdig. Jeg drar ham ned i sengen og kysser ham. "Vi må gjøre oss klar," sier Paris. Jeg gir ham ett siste kyss. Vi kler på oss og går ut for å spise. Vi møter de andre ved bordet. Jeg spiser en kraftig frokost med egg, sopp og kyllinglår. Rose gjentar programmet for i dag nok engang. Programmet i dag er at jeg først skal være med Rose i tre timer og Cashmere i tre timer. Hurra. Men jeg er nødt til å være fokusert, for intervjuet kan være helt avgjørendes for sponsorer. Etter frokost, eskorterer Rose meg gjennom korridoren. Jeg følger etter henne mens hun sjangler av sted på tåballene.