67th Hunger Games

33

Neste morgen våkner jeg av verking i kroppen min. Denne gangen ikke av kulde, men av en kombinasjon blandet av varme og en ukomfortabel stilling. Solen begynner sakte, men sikkert å stige bak fra de snødekte fjellene. Overalt hører jeg lyden av små bekker som nylig har blitt tint opp fra den hvite snøen. Jeg vekker Paris med et lite kyss og priser meg lykkelig og vel over at han stadig er i live. Jeg titter ned på mine følgesvenner. Konkurentene mine, og det er opplagt de jeg må drepe for å sikre enten meg eller Paris kronen, men jeg er usikker på om jeg og Paris kan slå Gaia og Marcius, kanskje til og med ikke med hjelpen til Melissa og Kay. Jeg velger å vekke de og de spretter nesten opp med det samme. Det lyser av øynene til Marcius og Gaia, som sikkert ikke kan vente på å begynne jakten på konkurenter. Vi diskuterer i minst en time om hvor vi skal jakte hen. Ettersom at jakten vår i skogen ikke har vert noen suksess, og har nesten ført oss til døden alle sammen, bestemmer vi oss for å traske tilbake til Overflødighetshornet og deretter lete ved den frosne innsjøen. Vi bevæpner oss og setter stø kurs mot Overflødigheshornet. Gaia og Marcius først, jeg og Paris sist. Humøret er på topp i gruppen til tross for at vi ikke har drept noen tributter på mange dager. Etter noen timer med trasking når vi endelig Hornet. Overflødighetshornet ser akkurat ut som det gjorde før. Gyllent og med alle forsyningene og våpnene innenfor, men det ser ikke ut som om noen har vert her på en god stund. Noen berører magen min bak i fra. Jeg hyler og drar opp kniven fra beltet mitt og snur meg rundt for å bore den i hjernen på angriperen, men Paris tar tak i armen min og sier: "Ble du skremt nå, søta?" og gir meg ett kyss. Jeg river bort leppene mine og sier: "Idiot!" Det virker ikke som om han tar dette alvorlig, for han bare ler. Jeg slår til ham så hardt som jeg bare kan i magen hans og marsjerer av sted. De andre skrattler og snakker, så jeg bestemmer meg for å ta del i den samtalen. Vi setter oss ned i en ring for å ta en pause, og forteller hverandre historier fra distriktene våres, og faktisk en liten stund blir jeg kvitt den ubehagelige tanken om drepe de. Solen steker på himmelen og snøen smelter overraskendes fort. En stein kommer susendes mot oss og treffer hodet til Marcius. Vi snur oss og ser en tributt. Jenta fra 11! Hun har mørk hud, svart hår i en flette og hun er overraskendes liten. Hun kan maks veie 30 kg. "Drep henne!" sier Melissa og sprinter etter henne. Jeg nøler ikke med å ta følge. Jenta fra 11 sprinter alt hun kan vettskremt mot den frosne innsjøen. Jeg hyler og skriker, for jeg vil helst drepe henne selv. Hun er kanskje liten, men hun løper utrolig fort, og vi må løpe i maks tempo hele veien mot innsjøen etter henne. Vi nærmer oss den frosne innsjøen. Jeg drar fram en kniv og kaster den etter henne, men hun unnviker den fint med å rulle ett kråkestup på bakken. Ett stikk av misunnelse stikker meg i hjertet. Ikke fordi hun klarte å unnvike, men fordi jeg beundrer henne for å være så modig. Hvor mange andre tolv åringer kaster en stein i hodet på en gutt fra 2? Nå er hun bare ti meter foran oss, men hun har nådd innsjøen. Hun sprinter lett som bare det over isen på innsjøen, som om hun har gjort det mange ganger før. Vi sprinter etter henne på den glatte isen. Isen er glatt, og det gjør vanskelig for oss å løpe, men hun løper over isen uten problemer. Når hun endelig er over innsjøen, er vi minst tretti meter bak henne. "Ta henne!" skriker Gaia. Vi løper bare ti meter til før isen under oss begynner og slå sprekker.