67th Hunger Games

48

Hele natten drømmer jeg om Paris Brown. Alle de gode minnene våres. Jeg blir rivd ut av den komfortable drømmen når noen braser inn på rommet mitt. Jeg irriterer meg grensesløst når jeg ser Velvet hopper opp til meg i sengen for å si god morgen til meg, og jeg er nødt til å bruke all min positivitet for å ikke skrike til henne. Satin kommer løpendes inn. "God morgen," sier hun med sin søte, pipete lille stemme. "God morgen," sier jeg til henne og gir henne en klem. "Satin, Velvet, nå må vi gå!" roper mor fra dagligstuen vår. "Kommer!" roper de i kor. "Hva er det dere skal?" spør jeg dumt. "I barnehagen selvfølgelig," sier Velvet og ler. "Hva med mor og far?" spør jeg. "De skal på jobb, far har allerede gått," sier Satin. "Vi kommer for sent!" roper mor litt høyere fra stuen. "Kommer!" skriker de i kor. "Kom igjen, gå nå," sier jeg. "Jeg ser dere senere i dag." De gir meg en siste klem, og de løper sin vei. Etter at de har dratt, prøver jeg å få sove igjen. Jeg dupper av og til, men jeg våkner nesten med engang igjen. Til slutt gir jeg opp, så jeg bestemmer meg for å stå opp. Jeg kler på meg en enkel hvit bluse og en stram dongeribukse. Jeg går ned for å finne meg noe å spise. "Takk for den varme velkomsten," mumler jeg til meg selv. Men jeg er for all del ikke alene, for i stuen ser jeg bestemor og dr. Antonius. "God morgen," sier bestemor og smiler til meg. Jeg svarer ikke, men jeg går bort til de og setter meg i en stol. "God morgen, hvordan har du det?" spør dr. Antonius meg. "Jeg har det fint," sier jeg tørt. Jeg prøver å lese de sørpe gråe øynene hans, og de sier meg ingenting, men til slutt ser jeg at de sørpe grå øynene hans fokuserer på medaljongen min. "Glem det," sier jeg og tar hånden min på medaljongen. "Å Venus, kjære deg. Kan du ikke bare forstå at vi vil det beste for deg, vennen?" sier bestemor og legger hånden sin over min. "Hva var det du ikke forsto med ordene, glem det?" sier jeg sint. "Venus, den medaljongen ødelegger deg psykisk," sier dr. Antonius med vennlig stemme. En ny bølge av sinne surfer i kroppen min. "Vet dere hva som ødelegger meg psykisk, stemmene deres!" sier jeg sint. Jeg ser på de etter at ordene har fløyet ut av munnen min, og jeg angrer med engang. "Jeg beklager," sier jeg. "Det går fint, men kan du love meg en ting?" spør dr. Antonius. "Hva da?" spør jeg tilbake. "At du kvitter deg med den medaljongen straks." Bølgen i kroppen min blir bare enda større. Hah, det kan han bare drømme om. "Ok," lyver jeg. "Det var akkurat det jeg ville høre," sier dr. Antonius. Han tar meg og bestemor i hånden og går sin vei. Resten av dagen er jeg rasendes mens ordene til dr. Antonius og bestemor raser rundt i hjernen. Nesten hele dagen har jeg vert sikker på at jeg ikke kommer til å kvitte meg med medaljongen, men kanskje de har rett? Kanskje jeg virkelig bør det. Jeg prøver gjentatte ganger å kaste den i elven, spyle den ned i do. Jeg prøver til og med å begrave den, men bare fem minutter etter at jeg begravde den - gravde jeg den opp igjen. En ny tanke dukker opp i hodet mitt. Kanskje jeg har blitt gal etter medaljongen? Resten av dagen grubler jeg på akkurat dette, og jeg får nesten heller ikke sove den natten. Neste dag våkner jeg og ser at klokken har slått tolv. Jeg står opp, kler på meg og går ned for å spise. Nei, i dag må jeg glemme den medaljongen, så jeg bestemmer meg for å dra og besøke Emerald og Ametyst. Jeg tar på meg skinnjakka mi, ett par utslitte joggesko og trasker i vei. Forbi akademiet, skobutikken, matbutikken, gravplassen. Gravplassen. Jeg stopper opp og ser på alle gravsteinene. På en av de er det innrisset Paris Brown. Jeg stubber med føttene i det jeg bestemmer meg for å gå inn på gravplassen. Hele gravplassen er dekket med lys og blomster. Jeg går sakte forbi hver gravstein. Navn for navn. Så ser jeg gravsteinen hvor det er innrisset Paris Brown med store bokstaver. Jeg faller ned på kne, og jeg begynner å gråte. Sannheten er at jeg overhodet ikke hadde vert her om det ikke hadde vert for Paris, og han kunne ha komt hjem i live om han ville, men i stedenfor valgte han å dø for å redde meg, noe som styrker troen min at han elsker meg. Jeg drar av meg medaljongen og åpner den, og i minst en time står jeg på kne mens jeg halvveis gråter og halvveis ber. Mens jeg snufser, hører jeg fotskritt. Jeg reiser meg og ser bestemor fem meter fra meg. Hva gjør hun her? Er hun her for å ta medaljongen fra meg? Jeg stikker medaljongen ned i lommen min. "Vil du ikke kvitte deg med medaljongen?" spør hun til min store overraskelse. "Jo, jeg sa jo det," sier jeg. "Men du vil ikke," sier bestemor skarpt. "Jeg vil og skal det. Kanskje jeg tviler.." begynner jeg før bestemor avbryter meg. "Du tviler ikke. Du vil bare ikke drepe det som er igjen av ham du elsker," sier hun. Ordene treffer meg med full kraft. Det er noe jeg ikke har tenkt over. At jeg ikke vil drepe det som er igjen av ham jeg elsker. "Det er så vanskelig å avslutte ting," sier jeg og brister ut i tårer. Bestemor kommer mot meg og tar armene sine rundt meg. "Ikke gråt jenta mi. Bare gi meg medaljongen." Jeg slipper henne og stirrer henne inn i de smaragd grønne øynene hennes. Hun har rett. Dr. Antonius har rett. Jeg er nødt til å gi den fra meg. Jeg finner den i lommen min og gir den til henne. "Takk jenta mi," sier hun og gir meg en klem. Etter ti minutter slipper hun endelig taket i meg og vi trasker hjem igjen. Når vi kommer hjem igjen sprinter jeg opp på badet og låser døren igjen. Jeg kler av meg genseren og blusen min, og ser meg lenge i speilet mens jeg betrakter magen min. Den stikker litt ut til tross for at jeg nesten ikke spiser lenger, noe som bare bekrefter det faktumet at jeg er gravid. Med mitt og Paris barn. Jeg er nødt til å gi slipp på Paris. De siste ukene har gått som en kanon, og jeg har fortsatt litt maling på kroppen min. Gull. Venus, jenta i gull. Jeg vasker bort de siste tegnene på kroppen min som er av gull, tar av meg de falske neglene og øyenvippene mine og kler på meg igjen. Jeg tar en siste titt på meg selv i speilet rett framfor nesetippen min og fyller lungene mine med luft. Jeg vrir på nøkkelen i det lille nøkkelhullet og jeg går mot ukjent terreng.