67th Hunger Games

4

Paris og jeg går til garderoben for å skifte til uttaket. Jeg tar på meg kjolen og skoene. "Pen kjole," sier han og tar på seg skjorten sin. Jeg ignorer ham, fordi jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg titter bort på Paris. Han har på seg en dongeribukse, ett svart belte og en hvit skjorte. Jeg legger merke til at han knapper skjorten sin feil. "Se her, du knapper den feil søtnos," sier jeg og fikser på skjorten hans. "Hei, husker du hvordan vi la merke til hverandre?" spør han. "Den gangen jeg skjøt pilen i foten din?" "Ja," sier han og ler. Engang for sånn tre år siden - var jeg og trente i akademiet. Så la jeg merke til Paris. Jeg har sett han på skolen - den kjekkeste gutten i distriktet. Jeg stirret på han mens jeg ladet buen. Brått så hadde jeg sluppet pilen. Pilen boret seg inn i foten hans. Heldigvis var det ikke ett dødelig treff. Mor insisterte på at jeg skulle gå og gi blomster til ham noen dager etter skaden. Jeg kjøpte noen roser og gikk til huset hans. Jeg ringte på og han åpnet. Han smilte til meg, og jeg smilte ett nervøst smil tilbake. Så begynte vi bare å snakke sammen, og det var starten på forholdet vårt. "Hvordan klarte du egentlig å slippe pilen din på meg?" spør Paris mens han fikser håret sitt. Jeg knapper sammen den siste knappen og sier: "Jeg så deg, også plutselig var pilen borte," sier jeg og ler en liten latter. "Bare så du meg?" spør han nysgjerrigt. Jeg liker ikke nysgjerrige folk, nysgjerrighet betyr egoisme. "Jeg bare.. jeg bare slapp den med ett uhell," sier jeg og slår ham på rumpen. "Auu! Ok, jeg beklager," sier han og ler. Klokken er 11.25. Jeg skal møte Ametyst og Emerald om fem minutter. "Hei, jeg har en avtale med Ametyst og Emerald," sier jeg. Jeg går før han rekker å svare. Han følger etter meg. "Hva skal du gjøre med Ametyst og Emerald?" spør Paris. "Jeg vet ikke, jeg skal bare møte dem. Kom igjen, jeg må skynde meg," sier jeg og løper. Torget er heldigvis ikke langt unna akademiet. Torget er omkrinset av alt fra klesbutikker til godtebutikker. Jeg ser Emerald og Ametyst sitte på ett bord og vente på meg. Jeg hører noen rope på Paris. "Ser deg senere," sier Paris og gir meg ett kyss. Jeg kysser ham tilbake. "Åå, dere to er bare så søte sammen!" sier Emerald. "Enig!" sier Ametyst og plystrer. "Hei, jeg kom ikke hit for å snakke om forholdet mellom meg og Paris," sier jeg og knipset dem på nesetuppen deres. De ler. Så ser jeg Gloss og Cashmere gå forbi oss. Bror og søster, vant to år på rad for bare noen år siden, veldig populære i Capitol. Jeg setter med ned på benken og spør: "Er det de som vil være mentorene til tributtene fra 1 i år?" spør jeg. "Jeg tror det," sier Ametyst. Det er akkurat det jeg hadde håpet på. Jeg har snakket med de noen ganger før på akademiet. De er veldig hyggelige , men det er ikke bare derfor. De er veldig populære blant publikum i Capitol - noe som kan hjelpe meg med sponsorer. Om jeg vinner uttaket da. "Melder du deg?" spør Emerald. "For tusene gang, ja," sier jeg irritert. Så ser vi ett Capitol menneske. Hun ser helt latterlig ut, og jeg vet hvem det er. Eskorten vår, Rose. På slepet har hun med seg ett helt kamera team som skal filme uttaket. Hun ser ut som en panter i kostymet hennes. Hun har på seg noen oransje værhår. Aner hun hvor forferdelig hun ser ut? "Hva heter Rose til etternavn?" spør jeg. Ametyst og Emerald. "Aner ikke," svarer de i kor. Klokken på torget viser at det bare er ti minutter til uttaket. Av en eller annen grunn så svetter jeg. Solen skinner, så vi går og kjøper oss ett iskaldt glass eple juice hver. "To minutter til uttaket. Jeg vil be alle ungdommer fra 12-18 om å innta plassene sine!" sier en mann i en stor høytaler. Jeg drikker opp eple juicen. Det samme gjør Ametyst og Emerald. Jeg tar hendene deres i hver min hånd, og vi går hånd i hånd til uttaket.