67th Hunger Games

29

En varm bris treffer kroppen min med full kraft. Jeg titter rundt meg og ser de andre sove en urolig søvn. Jeg stryker Paris i håret og vekker ham med ett lite kyss. Det er nesten helt lyst, og det er behagelig varmt ute. Noen sekunder grubler jeg på om jeg skal ta av meg jakken, men jeg lar være, for det er kanskje dette arrangørene venter på at noen tributter skal gjøre, så er det bare for arrangørene å skape en iskald snøstorm. "God morgen," sier jeg høylytt for å vekke de andre. De begynner straks å bevæpne seg, som i går. Vi går inn i Hornet for å finne oss noe å spise. Jeg velger en boks med fiskesuppe. "Her," sier Paris og rekker meg litt brød. "Takk," sier jeg og tar i mot brødet. Vi setter oss alle i en ring og jafser i oss maten. "Hei, hvor mange er det igjen?" spør jeg. "12 den første dagen, og 2 i går," sier Gaia uten å måtte tenke seg om. Fjorten døde på tre dager. Jeg biter tennene i leppene. Det et bare fire tributter igjen der ute, mens seks av oss er her. Jeg og Paris bør helst stikke av nå, eller straks, men jeg vil helst at Gaia og Marcius er døde før jeg og Paris splitter opp fra de andre. Solen gløder på himmelen, og jeg undrer meg hvorfor ikke snøen på arenaen smelter. En bjelle ringer i hodet mitt. Kanskje dette er planen til spillmakerne. I denne varmen vil alt snøen på arenaen være smeltet bort i løpet av to dager. Jeg vet ikke om de andre er inne på denne tanken, men akkurat nå velger jeg å holde ideen min for meg selv. Om snøen smelter vil kanskje isbreen kalve, enorme mengder med vann som kan drukne oss og oversvømme arenaen, og vannet vil være iskaldt. Om det skjer, vil Melissa og Kay få en enorm fordel! Jeg spiser opp brødet og slurper i meg resten av suppen. De andre har allerede avtalt at vi skal gå å jakte i skogen. "Skal vi la jakkene ligge igjen?" spør Melissa. "Nja, jeg vet ikke om vi vil trenge de," sier Gaia. "Hva med forkjølelse, lungebetennelse?" sier Marcius. "Sjansen er stor for det," sier Paris. Gaia motargumenter. Til slutt blir jeg lei og sier: "Hva er best? Å få lungebetennelse, eller å holde seg frisk til tross for at du må bære noen kilo ekstra?" spør jeg skarpt. Gaia sender meg ett stygt blikk. "La oss gå," sier Kay for å hindre en krangel. Jeg tar buen min og marsjerer etter de andre. Vi småløper ett godt stykke mens vi titter etter tributter. De store gran og furu trærne rager høyt over oss. Jeg legger merke til at snøen på toppen av trærne er borte, noe som bare styrker meg i troen på at konklusjonen min er riktig. To timer, tre, fire. Ingenting. Arenaen er stor, og sjansen for at vi vil finne noen er liten. Publikum tørster nok etter blod, og Commodus Laurence begynner helt sikkert å kjede seg. "La oss ta en pause," sier Paris. Ingen protesterer. De andre går for å hente ved. "Hør her, jeg tror at vi snart må gå," sier jeg. "Hvorfor?" spør Paris. Jeg skal til å svare, men en stemme bak meg sier: "Hva prater dere om?" Vi snur oss og ser Melissa. Hun smiler. "Jeg tror at vi snart er nødt til å drepe Gaia og Marcius," sier jeg lavt. "Jeg er enig, men la oss gjøre det på ett senere tidspunkt," sier hun. Vi nikker kort til hverandre. De andre kommer tilbake med hendene fulle av ved. De hiver veden i en dunge. Jeg skal akkurat til å tenne opp bålet, men så hører vi ett skrik. Skriket røper smerte og døden. Jeg lader buen og sprinter etter de andre. Vi løper hundre meter. Gaia og Melissa som er i spiss utløser to vettskremte hyl. De bråstopper og peker på det. En død tributt som har fått hodet sitt rivd av resten av kroppen. Kroppen hans mangler begge armene, og det ene benet hans er rivd av. Gutten fra 5 tror jeg. Jeg titter rundt på de andre, og ansiktene deres røper frykt. Så hører vi lyd. Tunge skritt. En kvist som knekker. Vi snur oss og ser fem store isbjørner. De er minst to meter høye mens de står på alle fire. Mutanter.