67th Hunger Games

32

Milevis unna denne arenaen er det en plass som heter Distrikt 1. Mor, far, bestemor. Satin og Velvet som jeg elsker over alt på jord. Den iskalde vinden borer seg inn i kroppen min. Paris gjør sitt ytterste for å beskytte kroppen min mot kulden til tross for at hele ham skjelver. Det føles ut som om natten har vart i ett helt år, så det er en lettelse når solen står opp og den iskalde vinden blir trekt tilbake av arrangørene. Bak meg hører jeg de andre stønne av lettelse. Jeg snur meg og ser Melissa og Gaia allerede er i gang med å fyre opp bål. Det er ganske komisk å se på de, for de iskalde, ustødige kroppene deres sjangler rundt mens de samler ved. Enda morsommere blir det når de prøver å fyre opp veden med en fyrstikk. Jeg snur meg igjen og konsentrerer meg om Paris. Han stirrer på ett punkt langt i det fjerne. Ansiktet hans er lyseblått av kulde, og jeg skylder ham mye etter det han gjorde for meg i natt. Jeg planter de iskalde leppene mine i Paris for å prøve å tine ham opp litt. Leppene hans er overraskendes varme. Etter et minutt sier han: "Det var den totalt beste natten i mitt liv sammen med deg," sier han og gliser. Jeg kan ikke annet enn å fnise. "Stå opp turtelduer!" hører jeg Marcius rope. Vi står opp og slutter oss til de andre ved bålet. Så og si ingenting blir sagt mens vi varmer kroppene våres rundt bålet. Paris begynner å masjere ryggen min helt til jeg har fått varmen i meg igjen. De andre begynner omsider å få i gang en samtale. Hvorfor kunne ikke dere alle 4 bare ha dødd i natt? tenker jeg. Nok engang begynner jeg å tenke på når jeg og Paris skal stikke fra denne alliansen som ikke har noen framtid. Bare en av oss kan komme oss ut i live, og det skal være Paris eller meg. "Hvor mange er det igjen av oss?" spør jeg. "Vel oss, tributtene fra 10 og jenta fra 11," sier Kay. Bare ni av oss igjen. To tredjedeler av oss befinner oss akkurat her. Jeg og Paris bør helst få det unnastått med å drepe Gaia og Marcius, men jeg vet ikke om bare vi klarer det. Solen kombinert med bålet har omsider tint oss opp igjen. Ja, snøen begynner også å smelte, for jeg kan se noen små grønne flekker danne seg på bakken. "Hørte dere noen kanonskudd i natt?" spør Paris. "Ikke som jeg hørte," sier Melissa. "Ikke jeg heller," sier Gaia. Jeg undrer meg hvordan de andre tributtene har klart seg gjennom denne natten. "Skal vi jakte i dag?" spør Kay. "Selvfølgelig," glefser Marcius. De andre begynner raskt å bevæpne seg. Jeg drar på meg pilkoggeret og holder buen i ett godt grep om hånden. Vi sprinter lenger inn i skogen for å jakte etter konkurenter, men det er få av oss igjen, og arenaen er stor. Til tross for at vi finkjemmer store deler av skogen, finner vi ingen. Fortsetter dette kommer arrangørene til å finne på et eller annet guffent. Skuffet trasker vi tilbake til leiren hvor vi har alle sakene våres. Solen er på vei ned, og temperaturen synker. De små grønne flekkene som jeg så i dag morges har utvidet seg noen cm. Jeg skal vedde på at arrangørene har planlagt noe guffent med å forvandle arenaen fra en snø arena til så en praktfull arena med giftige bær og blomster. Vi tenner opp bål med resten av veden som vi har igjen og vi sitter oss taust til rette foran bålet. Stemning er overraskendes god, og for første gang er jeg med i samtalen. Kay og Melissa bidrar med historier fra deres liv i 4, og Gaia og Marcius med deres liv i 2. Det blir en god kveld til tross for at magene våres rumler. "La oss gå tilbake til Hornet og jakte ved innsjøen og fjellet i morgen," sier jeg. De andre nikker samtykkendes. Seglet til Capitol dukker opp på himmelen. Ingen er å se på himmelen i dag. Nasjonalsangen spilles opp og borte er seglet. "La oss legge oss ekstra tidlig," foreslår Melissa. Ingen protesterer på det. Jeg legger meg ved siden av Paris og Melissa og sovner på ett blunk.