67th Hunger Games

5

Uttaket befinner seg på torget foran tinghuset. Distrikt 1 har bare 20 000 innbyggere, men det er mer en nok til å opprettholde industrien vår. Vi har god plass på torget, til tross for at vi er rundt 2000 jenter og gutter til sammen. Uttaket er som i alle de andre distriktene. Eskorten plukker opp ett jente og gutte namn, og de inntar plassen sin på scenen. Så spør eskorten om frivillige. Borgermesteren skal så snu ett timeglass på ett minutt. I dette minuttet så må alle som vil melde seg, melde seg. Normalt sett er det sånn femti gutter og jenter som melder seg. Alle som melder seg frivillig skal gå og stille seg i en stor ring. Det er to ringer - en for guttene og en for jentene. Jentene sin ring befinner seg til venstre for jenta, og guttene sin ring befinner seg til høyre for gutten. Slik unngår vi totalt kaos på scenen. Etter at alle de frivillige har ankommet ringen etter ett minutt - spør eskorten om jenta som i utgangspunktet ble trukket vil. Svarer hun ja - så blir det henne, men svarer hun nei - så blir det en ekstra trekning mellom oss frivillige. Folk strømmer på høylytt og registrerer seg. Ungdommer mellom tolv og atten loses inn på områder som er oppdelt med tau og merket med årsklasser. De eldste som meg, Ametyst og Emerald forrest, og de yngste bakerst. Vi går for å registrere oss, og inntar plassene våres fremst. Familiemedlemmene står i en stor ring rundt oss, men min familien har VIP plass. De står bare noen meter til høyre for meg. Jeg vinker til de. Vi retter oppmerksomheten vår mot scenen som er rigget opp foran Tinghuset. På scenen er det fem stoler, ett podie og to gigantiske glassboller. En for jentene og en for guttene. På stolene på scenen sitter borgermesteren og familien hans. Han har en sønn som er 18 år, det vet jeg. Så slår byuret tolv. Borgermesteren går på podiet og begynner å snakke. Han forteller dem samme kjedelige historien hvert år. Panem, landet som sto opp av asken. Naturkatastrofene og borgerkrigen om det lille som var igjen. Jeg lukker ørene mine og barer venter på at han skal bli ferdig. Jeg er så varm. Kunne de ikke hatt en vifte her eller noe sånt? Jeg åpner ørene igjen når borgermesteren leser opp tidligere vinnere fra Distrikt 1. Totalt har vi hatt 16 vinnere. Borgermesteren takker spesielt Gloss og Cashmere. Jeg aner ikke hvorfor. Så presenterer borgermesteren, Rose. Hun går opp av stolen og tripper mot mikrofonen. Hun starter med alle eskorters motto: "Til lykke med Lekene, og måtte lykken alltid stå deg bi!" Hun har på seg en stram panter kjole og tiger mønstrete sko. De oransje værhårene hennes irriterer meg. Jeg snur meg og stirrer på mengden av jenter og gutter. Det er opplagt at mange ikke vil, men jeg kan se øynene på noen lyse. Så er det tid for trekningen. Hun tripper bort til jente bollen og stikker hånden sin dypt nedi. Hun roter rundt i bollen i 30 sekunder. Så tar hun opp en lapp. Jeg håper så inderlig at det er meg. Hun bretter opp lappen. "Emerald Gold!" Jeg stirrer bort på Emerald. Det er henne! Hun ser sjokkert ut, men hun går opp på scenen med selvsikre skritt. Så spør Rose etter frivillige. Borgermesteren snur timeglasset. Jeg har ett minutt på meg til å melde meg. Det oppstår ett kaos i rekkene. Jenter som bryter seg ut fra mengden for å melde seg frivillig. Jeg stirrer bort på familien min. De ser på meg med ett beendes uttrykk. Jeg vet at minutter snart er gått. Jeg er nødt til å velge. Hva er viktigst for meg? Lekene eller familien min? I 18 år har jeg pusjet kroppen min så mye som jeg bare kan. Blir det ikke meg i år, så vil alle de årene ha vært til ingen nytte. "15 sekunder igjen!" sier Rose. Nå må jeg velge. Jeg ser på familien min en siste gang. De tror ikke at jeg skal melde meg, for nå smiler de faktisk. Så tar jeg blikket bort fra familien min og fester blikket mitt på timeglasset. Jeg ser de siste sandkornene renne ut. Jeg har bestemt meg. Jeg bryter meg ut av mengden og styrter frem for å melde meg.