67th Hunger Games

36

For lenge lenge siden møtte jeg en gutt med karamelt blondt hår, smaragd grønne øyner og ett kritthvitt smil. Sannheten er at jeg først overhodet ikke likte denne gutten. Jeg syntes at han var frekk og slem, men det jeg ikke skjønte var at det var jeg som var den slemme. Han prøvde å ta kontakt, men det var jeg som ikke slapp ham innpå meg. Ikke før jeg skjøt den pilen i foten hans, og senere ble gutten jeg elsket. Da jeg åpner øynene igjen, sitter Cashmere der og stryker meg i ansiktet. "Hei," sier hun vennlig. Jeg svarer ikke, og en stund sitter vi bare der i taushet. Så kommer jeg på Gloss. "Går det bra med Gloss?" spør jeg. "Han har det fint, men han fikk seg noen seriøse sår i ansiktet," sier Cashmere. En bølge av skam skyller i gjennom meg. Det var jo ikke hans feil at Paris tok selvmord for å redde meg. "Kan du gå og si til ham at jeg er lei meg?" spør jeg av rent skam. Hun nikker, reiser seg og begynner å gå mot døren. "Vent," sier hun. Hun går mot meg igjen og legger noe i hånden min. "Jeg beklager for tapet ditt," sier hun og går sin vei. Jeg åpner hånden min og ser en medaljong, og jeg kjenner den igjen. Bursdagsgaven som jeg gidde til Paris i fjor. Tårer begynner å piple fra øynene mine. Jeg åpner medaljongen forsiktig og inni den ser jeg ett bilde av meg og Paris. Plutselig begynner jeg og stri gråte. Jeg lukker den igjen og sier til meg selv: "Jeg elsker deg." En Avox kommer inn og gir meg mat og drikke på sengen. Jeg har egentlig ikke appetitt, men så kommer jeg på at jeg ikke har spist på mange dager. Jeg begynner sakte, men sikkert og spise. Framfor meg er det en stor TV, og jeg vet at de helt sikkert viser repriser fra Lekene, og det siste jeg trenger er å se Paris ta selvmord. En bjelle ringer i hodet mitt. Seiersintervjuet mitt med Caesar Flickerman skal sikkert skje snart. Jeg kjenner at jeg gruer meg. I tre lange timer skal hele nasjonen sitte og stirre på meg, og de kommer til å gå ned i hver eneste detalj både før og etter arenaen. Kanskje jeg kan henge ut President Snow direkte på TV-skjermene rundt om i hele landet? Nei, for hvem vet hva han kan finne på å gjøre med familien min, de siste personene i verden som jeg elsker? Plutselig begynner jeg å tenke på de overfladiske personene i teamet mitt. Athenodora sitter sikkert for seg selv og syr kjolen min, preppeteamet mitt kommer til å følge opp Venus, jenta i gull opplegget vårt. Jeg vedder på at de helt sikkert har testet ut et titals med lepestifter og neglelakker som jeg skal ha på meg. Jeg vet ikke hva Rose gjør nå. Enten fryder hun seg over at hun nok engang har fått seg en ny vinner, men en del av meg sier at hun skjønner situasjonen min, men hvem vet? Disse overfladiske menneskene bryr seg vel bare om seg selv. Døren åpner seg. Jeg vet ikke hvem det er, men jeg regner med at det er en Avox. "Bare kom inn med maten," sier jeg uinteressert. "Unge dame, er det sånn du snakker til presidenten?" Presidenten? Som i President Snow? Jeg titter opp og øynene mine klistrer seg i Snow's slangeaktige øyner.