Alle drar tilslutt

Kapittel 9

Jeg tar på leppestift, putter den i vesken og går ned til pappa som har ropt på meg at Eleanor har kommet. Jeg bærer de høye stiletthælene mine i hendene for ikke å falle ned trappen. "Hallo" smiler jeg til Eleanor som står i suten sammen med pappa. Hun har på seg kjolen hun kjøpte når vi var ute sammen og et par svarte pumps.
"Hei" sier hun og vi går ut i gangen med pappa bak oss.
"Ikke bli for sen da Mathilda og pass på at det ikke skjer noe!" sier pappa og jeg sukker.
"Ja da" sier jeg og kysser han på kinnet når jeg har fått på meg skoene mine. "Vi skal være forsiktige" Han kysser meg på hodet før jeg og Eleanor går ut.
"Mathilda" roper pappa og jeg snur meg. Han står i døråpningen og ser etter oss. "Ring når dere skal hjem. Jeg vil ikke at dere skal gå hjem alene" Jeg nikker og vi går bortover veien.
"Jeg gleder meg så mye" sier jeg og ser bortover veien. Jeg kan se huset vi skal til i enden av gaten våres. Den dundrende musikken kan høres helt hit.
"Jeg også" sier Eleanor, men jeg skjønner på stemmen hennes at hun er nervøs. Hun kremter og jeg snur meg mot henne. "Faren din var hyggelig" Jeg nikker.
"Jeg er utrolig glad for at han er faren min, selv om han kan være utrolig overbeskyttende noen ganger" Hun nikker og jeg kan se at det ikke er langt igjen til vi når huset.
"Hvor var moren din?" spør hun og jeg stopper opp litt, noe som gjør at hun ser rart på meg.
"Hun forlot oss" sier jeg. Jeg ser ned i bakken og begynner å gå fortere bortover veien.
"Når da?"
"Når jeg var liten" svarer jeg lavt. Jeg vil virkelig ikke snakke om det, men det virker ikke som Eleanor vil la det ligge.
"Hvorfor forlot hun dere?" Jeg trekker på skuldrene. Jeg vet grunnen, men jeg vil ikke at hun skal vite hvorfor. Hun har ikke noe med det. Det er en sak mellom meg og familien min, ikke hele verden. Jeg kan høre at hun sukker og jeg ser opp. Den dundrende musikken er enda høyere nå og jeg kan se det store, gule huset klart. Det er mange utenfor huset. Jeg kan se noen fra skolen, men de fleste er ukjente for meg. 

Jeg hadde drukket litt punsj fra et pappbeger som sto plassert på et bord. Eleanor hadde allerede gått fra meg for å gå etter noen andre. Etter at hun forandret seg har hun blitt mye mer populær. Hun har vært med meg, men når vi kom hit, var det som at hun forduftet med en gang. Jeg står alene og studere folkene i rommet. De fleste her er ukjente og jeg kan ikke huske å sett noen på skolen. Flesteparten av de som er her, er fulle eller ganske så brisne. Noen prikker meg på ryggen og jeg snur meg. Der står en jente med langt, blondt hår som jeg kan huske å ha sett i en av timene på skolen. Bak henne står en hel gjeng med andre jenter, deriblant Eleanor. Den blonde jenta står med den ene håden på hoften og ser på meg.
"Er du hun nye?" spør hun og jeg nikker svakt. "Jeg tror ikke vi har hilst" Hun strekker fram hånden og jeg skal til og ta den, men hun trekker den tilbake. De andre jentene begynner å le og jeg kan se at folk begynner å samle seg rundt oss. Det er ikke vanskelig å skjønne at noe kommer til å skje. "Eleanor fortalte oss at moren din forlot deg når du var liten" sier hun og lager et trist fjes. "Synes moren din at du var så stygg at hun måtte dra?" Flere i rommet ler denne gangen og jeg ser stygt på den blonde bitchen foran meg.
"Hold kjeft" sier jeg og hun sperrer opp øynene.
"Hva sa du?" spør hun meg. Jeg setter fra meg begeret og går nærmere henne.
"Jeg sa hold kjeft" sier jeg og hun begynner å le.
"Prøver du å leke tøff?" sier hun med spydig stemme. Jeg knytter neven min og skal til å snu meg, men hun holder meg fast og jeg snur meg mot henne igjen.
"Hva?" roper jeg irritert, noe som tiltrekker oss all oppmerksomheten som er å få.
"Wow, noen er litt sint" mumler hun, men høyt nok til at jeg hører det. Jeg løfter hånden min og slår henne på kinnet. Hun tar seg til det røde merke der jeg slo og ser på meg med sjokkert blikk. "Hvorfor gjorde du det?" sier hun og jeg kan se at øynene hennes er blanke.
"Du ga meg ikke noe annet valg" sier jeg og snur meg. Før jeg vet ordet av det ligger jeg på gulvet med henne oppå meg.
"Kom igjen Sarah" roper den lille fanklubben hennes. Så hun heter Sarah altså. Jeg klarer å snu meg og hun sitter over meg med et drepende blikk. Hun hever hånden og slår til meg i ansiktet. Jeg ser stygt på henne og prøver å vri oss over så jeg får overtaket på henne, men det nytter ikke. Hun setter hælen på skoen sin inn i det nakne låret mitt og jeg stønner i smerte. Hun utnytter muligheten til å slå meg i ansiktet. Denne gangen med knyttneven. Jeg tar meg til ansiktet og kan kjenne noe vått renne nedover fra nesen min og inn i munnen. Jeg tar bort hånden og ser på den. Blod. Jeg kjenner jeg blir mer irritert enn det jeg var i sted og ser sint opp på Sarah.
"Du er så jævlig stygg" skriker jeg mot henne og ser de andre som står rundt oss. Sarah reiser seg opp og ser ned på meg. Jeg setter meg sakte opp, men detter ned igjen med en gang jeg kjenner et hardt spark i magen. Jeg krymper meg i smerte og stønner lavt. Sarah bøyer seg ned til meg og gliser.
"Kanskje du lærer å holde kjeft neste gang. Bitch" sier hun og reiser seg opp igjen. Jeg kjenner enda et spark i magen, så et til. Noen sparker meg i ansiktet og jeg hever de slappe hende for å beskytte ansiktet. Jeg kjenner ingen smerte mer. De har slått og sparket meg så mye at det ikke gjør vondt mer. Ikke før jeg skal reise meg opp og gå. Det verker i hele kroppen og jeg ser bort på Eleanor. Hun står med blikket senket i det jeg går ut. Alle ser etter meg og begynner å klappe i det jeg går ut døren.
"Drit bra Sarah" er det siste jeg hører før jeg er ute av hagen hennes og på vei hjemover. Jeg tar av meg de høye skoene mine og tar opp mobilen av vesken min. Den er helt svart og jeg skjønner fort at den er tom for strøm. Jeg stønner irritert og bøyer meg sakte ned etter skoene mine. Jeg tar en i hver hånd og går barbent bortover gaten. De fleste husene er fremdeles opplyst, men det er nesten ingen som er ute. Mørket har begynt å falle og det er kun lysene i gatene som lyser opp foran meg. Hver eneste muskel i kroppen min verker, men jeg nekter å gråte. Sarah og gjengen hennes skal ikke få bryte meg ned. Jeg skal ikke felle en tåre på grunn av det som skjedde. Jeg kan høre skritt bak meg, men jeg er for redd til å snu meg. Jeg fortsetter bare fortere framover, men skrittene blir tydeligere bak meg. Jeg begynner å løpe, men smertene i ribbena mine får meg til å måtte hoste. Jeg stopper å løpe, men beveger meg fort. Personen bak meg tar meg igjen og tar meg svakt på skuldrene. Jeg slenger den ene armen med skoen i bak meg og treffer personen på kinnet. Det er da jeg ser det. Det er en gutt. Han står bøyd og holder seg til kinnet sitt så jeg ikke kan se ansiktet hans før han reiser seg opp igjen.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Beklager hvis det ikke blir noen kapitler fra historien min, men nettet her jeg er, er som bånd i bøtta. Det er så utrolig dårlig nett her, men skal prøve å legge ut et nytt kapittel hver dag. I alle fall de dagene jeg har nett.