Alle drar tilslutt

Kapittel 36

”Dumt at du ikke fikk nummeret til han fyren på lørdag” sier Beth i kantinen mandag morgen.

”Jeg vet, men vi hadde jo aldri sett hverandre før så jeg følte at jeg ikke kunne” sukker jeg. ”Og nå kommer jeg aldri til å se han igjen”

”Det er flere fisk i havet” Den oppmuntrende stemmen til Beth får meg til å smile.

”Ja, det er vel det, men han var så kjekk og hallo. Gutter som går med småsøstrene sine på Starbucks, kan ikke være av den slemmeste typen” Beth ler litt og rister på hodet.

”Hvis du har lyst, kan du dra på Starbucks hver dag for å se om han kommer med lillesøstera si igjen” Jeg ser dumt bort på Beth.

”Det virker jo nesten ikke teit da. Sitter på samme sted hver dag bare for å snakke med en fyr igjen” Hun ler litt og trekker på skuldrene. ”Det fins flere fisk i havet som sagt” Hun nikker smått.

”Det gjør det” svarer hun. En lys latter får alle i rommet til å snu seg mot døren. Inn kommer Sarah med fingrene til Nate flettet inn i sine. 

”Du er bare så skjønn du Naty” sier hun og fniser. Jeg snur meg mot Beth og himler med øynene.

”Jeg skal i alle fall aldri bli så ille” mumler jeg lavt, noe som Beth til å le. Jeg hører noen kremte ved siden av meg og latteren til Beth dør ut. Blikket mitt flytter seg opp til Sarah som står ved siden av meg og ser på oss.

”Hva er det?” spør jeg spydig.

”Lo dere av oss?” spør hun og legger armene i kors over brystet. Jeg rister smått på hodet.

”Vi lo ikke av dere” Hun nikker og gir meg et falsk smil.

”Bra” sier hun og er på vei til å gå før jeg sier noe.

”Vi lo av deg” Sarah stopper opp og svelger hardt før hun snur seg sakte mot meg. Øynene hennes lyser av hat mot meg.

”Hva sa du?” spør hun og kommer nærmere meg.

”Jeg sa at vi lo av deg” sier jeg og trekker på skuldrene.

”Dere har ikke rett til å le av meg! Dere skal respektere meg. Forstått?” spør hun og hever pekefingeren sin opp mot meg.

”Jeg gidder ikke å respektere noen som kun bryr seg om seg selv. Dessuten bestemmer ikke du over hva jeg skal og ikke skal” svarer jeg irritert tilbake.

”Jeg bryr meg ikke bare om meg selv!” Hun bøyer seg ned mot meg så hodene våres er på samme høyde.

”Du, din lille dritt, skal få! Bare vent deg” Hun slår meg svakt i bakhodet, retter opp ryggen og går mot Nate igjen. ”Kom nå pus. Jeg er sikker på at du er sulten” sier hun til han før de går. Hun sender meg et olmt blikk og jeg snur meg mot Beth.

”Du er virkelig ikke god” mumler hun og jeg ler litt.

”Noen må ta igjen på henne” Hun nikker seg enig.

”Men ingen tør” Jeg sukker og nikker.

”Det er irriterende å tenke på at hun skal ha så mye makt over alle på skolen!” Akkurat som meg. Jeg dropper å si det siste, men det henger som en boble i hodet mitt. Det var akkurat som jeg var i Norge. Jeg bestemte over alle. Og nå skammer jeg meg, men jeg får ikke gjort noe nå. Jeg bor på andre siden av jorden og kan ikke bare ta flyet til Norge for å be om unnskyldning heller. 

”Kom igjen da! Bli med på senteret” sier Beth når vi går mot bilen etter skolen. Jeg rister fort på hodet.

”Jeg vil ikke” sier jeg fort.

”Vil du ikke se han kjekke fyren igjen?”

”Jo, men han kommer nok til å tro at jeg kommer til senteret for å se om han er der” Hun rister på hodet.

”For det første, tror jeg ikke at han kommer til å tenke det. Og for det andre så trenger jeg en ny kjole” sier hun og jeg sukker.

”Greit” Vi setter oss inn i bilen min før vi kjører av gårde.

”Hva trenger du kjole til?” spør jeg i det vi går inn på senteret.

”Mamma skal ta meg med på noe sånn konferansegreie med jobben sin og sa jeg måtte kjøpe meg en kjole” Jeg kan høre på stemmen hennes at hun ikke er veldig fornøyd.

”Hva jobber moren din som?”

”Hun er sjefen i en bedrift” Jeg nikker smått.

”Sa moren din noe om hva slags kjole du skal ha?” Hun rister på hodet og sukker.

”Men jeg vil ikke ha noe tettsittende, kort eller veldig stort. En lang, enkel kjole er vel egentlig det eneste jeg vil gå med” sier hun og går mot en kjolebutikk.

”Da er det jo bare å lete da” mumler jeg for meg selv så hun ikke skal høre det. 

”Du er sykt kresen når det kommer til klær” sier jeg og Beth trekker uskyldig på skuldrene.

”Jeg vet bare hva jeg ikke vil ha” Jeg nikker meg enig.

”Jeg tror jeg må hjem nå. Senteret stenger om en time” Jeg ser ned på klokken på mobilen min og ser at den viser litt over ni.

”Ja, det er nok lurt” smiler hun og vi går mot utgangen. ”Synd du ikke møtte han fy..” Mer får henne ikke sagt før noen prikker meg på skulderen.

”Hei” smiler Joe. Jeg kjenner at ansiktet mitt blir litt varmt før jeg smiler litt.

”Hei” Jeg snur meg mot Beth som står ved siden av meg.

”Jeg drar hjem. Snakkes på skolen i morgen” sier hun og forsvinner ut. Jeg snur meg tilbake mot Joe igjen og ser at Selena ikke er med.

”Har du ikke med søsteren din?” spør jeg han og han rister på hodet.

”Nei, jeg måtte kjøpe noe til fotballen så hun ville ikke bli med” Jeg nikker smilende mot han. ”Jeg har tenkt mye på deg” sier han, noe som får ansiktet mitt til å varmes opp enda mer. Jeg snur meg litt bort fra han og bitter meg smått i leppen.

”Jeg har tenkt på deg å” mumler jeg stille, og håper nesten at han ikke hørte det. Han kremter lavt og jeg snur meg mot han.

”Jeg kunne vel ikke fått nummeret ditt så vi kan bli bedre kjent?” spør han og klør seg litt i bakhodet.

”Jo” smiler jeg, men passer på å ikke smile for mye. Vil jo ikke virke helt gal heller. Han leter etter mobilen i baklommen sin, låser den opp og gir meg den. Jeg taster inn nummeret mitt og navnet mitt før jeg gir den tilbake til han.

”Da ringer jeg sikker om ikke så lenge” sier han og blunker før han forsvinner forbi meg og ut. Jeg står igjen litt i håp om at ikke jeg skal se ut som en tomat når jeg går ut herifra. På vei mot bilen ringer telefonen og jeg tar den opp. Det er et ukjent nummer, men jeg svarer uansett.

”Hallo” sier jeg og låser opp bilen min.

”Hei, det er Joe” sier stemmen i andre enden og jeg smiler. ”Jeg ville bare forsikre meg om at du ikke hadde gitt meg falsk nummer” Jeg fniser litt og rister på hodet for meg selv.

”Jeg ville aldri gjort det” sier jeg og angrer med en gang etterpå når jeg innser at det høres ut som jeg er veldig desperat.

”Bra” Han ler litt. Den latteren er bare så skjønn! ”Jeg får vel kjøre av gårde. Kjør forsiktig og fin bil forresten” Jeg snur meg rundt og ser at han står kun noen meter unna meg ved sin hvite BMW.

”Takk. Du også” Han legger på etter at vi har sagt ha det og jeg vinker smått til han før jeg setter meg inn i bilen. Jeg puster skjelvent ut før jeg vrir om nøkkelen i tenningen. Det eneste som er i tankene mine resten av turen hjem, er hvor utrolig kjekk Joe er. Den skjønne latteren, smilet hans, øynene hans. Alt. Bare alt med han er så perfekt.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Håper alle hadde en fin 17. mai feiring i går! <3 Tusen takk til alle som leser, kommentrer og stemmer på historien min og beklager at det ikke har kommet et kapittel på noen dager.