Jeg står foran speilet og tar på det siste strøket med maskara. Det føles akkurat slik ut som forrige lørdag. Den eneste forskjellen nå, er at jeg er mer redd enn sist. Da var jeg kun nervøs. Nå er jeg redd. Jeg håper bare at han ikke er full nå og at vi faktisk kan ha en fin fredagskveld sammen. Jeg sukker tungt og går ned trappene når jeg ser at det kun er ti minutter igjen til jeg skal hente Nate. Pappa løfter blikket fra tv-en når han hører at jeg kommer.
”Så pyntet du var da. Er det noe jeg burde vite?” spør han meg og jeg ser ned på den lange, hvite kjolen min før jeg ser opp igjen.
”Det er bare en vanlig sommerkjole. Jeg tenkte å kjøre en tur. Til stranden eller noe” Han nikker og jeg går ut i gangen. Jeg finner de svarte gladiatorsandalene mine og går ut. Veien til Nate virker ikke så lang og han står utenfor å venter på meg når jeg kommer kjørende.
”Hei” smiler han og setter seg inn i bilen.
”Hallo” svarer jeg stille. Han virker heldigvis ikke full denne gangen, noe jeg er takknemlig for.
”Du kan kjøre til samma stedet som sist. Jeg vil gjøre det godt igjen der” Jeg nikker og kjører mot den samme parkeringsplassen jeg sto sist jeg og Nate var på date.
”Det er virkelig fantastisk Nate” smiler jeg og tar en liten slurk av sitronvannet mitt. Det lå et teppe her når vi kom som han hadde lagt ut litt tidligere. Det var også en kurv her som sist. Han hadde med seg vann og jordbær med smeltet sjokolade til.
”Så bra at du liker det” sier han stille og ser ut mot havet. Jeg sukker smått og begynner å følge sømmene i kjolen min med fingrene mine.
”Hvorfor var du full på lørdagen når du skulle hente meg?” spør jeg med en liten klump i halsen.
”Jeg hadde vært ute” mumler han uten å flytte blikket.
”Alene?” Han rister på hodet. ”Hvem var du med da?” spør jeg og han ser sint bort på meg.
”Du er jævlig nysgjerrig” Jeg skvetter av den høye, sinte stemmen hans.
”Unnskyld. Jeg mente ikke å blande meg” mumler jeg og ser ned på teppet som ligger i sanden.
”Det er jeg som skal si unnskyld Mathilda. Jeg mente ikke å være så sint” Jeg trekker smått på skuldrene.
”Det gjør ikke noe” Jeg kjenner en hånd over skulderen min og Nate trekker meg inntil seg. Han legger hodet mitt ned på fanget sitt og jeg vender hodet mot havet. De små bølgene slår oppover sanden i samme takt som Nate sin varme hånd stryker meg over håret mitt.
”Jeg er glad i deg” sier han.
”Jeg er glad i deg også” Det legger seg en stillhet mellom oss igjen. ”Nate?” spør jeg etter en stund.
”Ja?” spør han og kremter.
”Hvem var du med?” spør jeg stille. Han sukker lavt, men høyt nok til at jeg hører det.
”Sarah” sier han og jeg reiser meg opp. Han ser framfor seg når jeg ser bort på han.
”Men dere liker hverandre ikke” sier jeg forskrekket og han ser på meg og hever øyebrynet.
”Tuller du? Har du virkelig ikke skjønt det?” Jeg rister sakte på hodet. ”Det var oss” Jeg ser rart på han.
”Dere hva?” spør jeg stille.
”Det var meg og Sarah du så i parken” Jeg retter meg opp i ryggen og kjenner at klumpen i halsen vokser.
”Dere sa at det ikke var dere” mumler jeg og ser ned. Han ler litt.
”Du er egentlig ganske dum! Sarah og jeg hater hverandre ikke! Vi elsker hverandre. Vi har vært sammen i over et år nå” Tårene mine renner nedover kinnet mitt og jeg ser opp på han. ”Jeg var kun sammen med deg for at du skulle tro at du hadde noen venner og at noen likte deg” Jeg ser mot havet og reiser meg opp.
”Håper du kommer deg hjem på egen hånd” mumler jeg og går bortover sanden. En liten tordnelyd høres fra himmelen og en regndråpe treffer meg på den nakne armen min. Så enda en og en ny. Før jeg vet ordet av det, plasker regnet ned. Jeg beveger meg fortere gjennom skogen fra stranden og mot bilen min igjen. Jeg setter meg våt inn og legger begge hendene på rattet. Tårene mine stopper ikke å renne og jeg ser på meg selv i det lille speilet i midten av frontruten.
”Æsj” mumler jeg og ser på maskaraen som har rent nedover kinnene mine. Jeg tørker det bort og ser ned på kjolen min. Den har blitt gjennomsiktig på grunn av regnet og jeg sukker. Nøkkelen plasserer jeg i tenningen, vrir om og kjører bort fra parkeringsplassen. I stedet for å kjøre hjem, svinger jeg ut på motorveien. Regnet plasker ned på veien og vindusviskerne går fort fram og tilbake på ruten. Mobilen min plinger i setet ved siden av meg, men jeg ignorer den. Ikke lenge etter ringer det. Jeg kaster et kjapt blikk på den før jeg ser framfor meg. Himmelen er grå og trist. Jeg tørker tårene og retter meg mer opp i ryggen. Jeg bremser ned litt og blinker før jeg svinger av veien. Jeg stopper langs veikanten og skrur på varsellysene før jeg går ut i regnet. Det spruter opp langs bena mine og jeg ser opp. Det kalde regnet skylder renner nedover ansiktet mitt og jeg setter meg på panseret på bilen. Luften er kjølig, men ikke kald. Allikevel hakker jeg tenner. Det tordner igjen etterfulgt at et lysglimt. Jeg ser opp igjen. Det har begynt å lyne i tillegg til å tordne. Før var jeg alltid redd når det tordnet og lynet, men nå er det nesten befriende. En bil kommer blinkende inn foran meg og stopper. Hjertet mitt dunker fortere i brystet mitt, men jeg flytter meg ikke. Selv når døren åpnes, sitter jeg rolig. En skikkelse kommer mot meg.
”Mathilda. Ehh.. Er det ehh.. Deg?” Jeg kjenner igjen stemmen med en gang. Det er Alex.
”Hei” mumler jeg og ser ned. Vannet renner ned i nakken min, men jeg kunne ikke brydd meg mindre nå.
”Hva gjør ehh… Du her?” spør han meg og kommer nærmere.
”Tenker” sier jeg og ser opp. Han har mørkeblondt hår og blå øyne. Det bollete ansiktet hans lyser opp fra lyset på bilen.
”I regnet?” Jeg nikker og ser opp på himmelen igjen.
”Det er ganske behagelig” Han ler litt og jeg ser rart på han. ”Hva var så morsomt?” spør jeg han og ser rart på han.
”Ehh… Ikke noe” Han klør seg smått i bakhodet.
”Men ehh.. Vi har ikke gjort ferdig ehh… prosjektet og det skal ehh.. fremføres på tirsdag” Jeg sukker lavt.
”Passer det for deg å gjøre det nå?” spør jeg han. Han ser sjokkert opp på meg.
”Nå? Er ikke det ehh.. litt sent?” Jeg rister på hodet.
”Klokken er vel ikke så mye?” Han titter på klokken på armen sin.
”Den er ehh.. snart ni” Jeg nikker.
”Hvem skal vi gjøre det hos? Deg eller meg?” Han trekker smått på skuldrene. ”Passer det hos deg? Det er litt mye som skjer hjemme hos meg” sier jeg og han nikker. Jeg unngår å si at den eneste grunnen til at jeg bruker tiden min sammen med en nerd på en fredagskveld, er fordi jeg ikke vil hjem og jeg vil i alle fall ikke tenke på Nate. Om jeg så må jobbe med et teit prosjekt for å få tankene om han ut av hodet, er det verdt det.
”Du kan ehh.. kjøre etter ehh… meg” sier han og jeg nikker før jeg setter meg inn i bilen min. Han blinker ut og det samme gjør jeg. Det tar ikke lang tid før vi er på motorveien igjen og på vei hjem til han.
ESTÁS LEYENDO
Alle drar tilslutt
Novela JuvenilMathilda er en 16 år gammel jente som flytter sammen med faren og broren, Lukas, fra Norge til California. Mathilda var godt likt blandt vennene sine på skolen og blandt de andre elevene. Alt forandrer seg etter at hun flytter. I California møter hu...
