Alle drar tilslutt

Kapittel 49

Jeg banker på døren til Lukas i det jeg er på vei til å gå ned. Det er en ny dag på skolen og jeg kjenner at nervene begynner å komme. Jeg banker på enda en gang uten at Lukas åpner. Jeg sukker og lukker opp døren hans, men han er ikke der. Jeg lukker døren og går ned trappene. Han sitter heller ikke i stuen, men på kjøkkenet.

”Hei” sier jeg og stopper opp. Han har blikket festet ned i skålen sin med mat.

”Hei” sier han uten å løfte blikket.

”Skal du på jobb?” Han nikker og tar en skje med frokostblanding. Jeg tar ut juicen fra kjøleskapet og finner en skål. Jeg leter i skapene etter frokostblandingen, men kan ikke finne den.

”Hvor er frokostblandingen?” spør jeg han og snur meg.

”Det er tomt” Han reiser seg opp og setter skålen fra seg på benken.

”Tok du resten?” Han ser dumt på meg og nikker.

”Jeg må jo ha frokost jeg å” sier han små irritert. Han går ut av kjøkkenet før jeg rekker å si noe mer. Jeg stønner irritert og finner et knekkebrød i skapet og noe gulost. Jeg hører skritt i trappen og ser Lukas forsvinne i gangen og like etter smelles døren igjen. Jeg tar den siste biten av maten og går opp på rommet. Jeg tar med meg baggen min og mobilen før jeg går ned igjen. Bilnøklene mine ligger ikke på kommoden som de pleier og jeg leter etter de på gulvet, men kan ikke finne dem. Jeg går inn på kjøkkenet og ser ut av vinduet. Bilen min er ikke der og jeg skjønner fort at Lukas har tatt den. Jeg ser mot klokken og ser at det er kun fem minutter igjen til skolen starter. Jeg kommer aldri til å rekke det på den korte stunden, men jeg tar på meg skoene og går ut av døren uansett. Jeg tar opp mobilen og skriver en melding til Lukas. ’Du kunne sagt at du tok bilen min’ Jeg legger mobilen tilbake i lommen og fortsetter å gå mot skolen. Det er varmt i luften allerede og bena mine føles tunge. Det er helt tomt i skolegården i det jeg kommer. Gangene er også tomme. Jeg finner fram bøkene mine til timen og går mot døren. Jeg banker på før jeg åpner.

”Du er sen Miss Eriksen” sier Mrs. Lawrence.

”Beklager” sier jeg og går mot en ledig plass foran i klasserommet.

”Siden du er så sen kunne du vel sagt når andre verdenskrig startet” Jeg sukker og retter meg opp i ryggen.

”1939” Hun nikker og snur seg mot tavlen. Det verste med å komme for sent i henne sine timer er at hun skal alltid ha svar på et spørsmål. Det skal liksom være en straff for oss. 

Gleden bruser inni meg i det siste time er over. I lunsjen satt jeg alene i gangen. Det var litt behagelig med stillheten rundt meg. Ingen som sa noe og ingen som hvisket. Det var godt å sitte å tenke for seg selv, men nå som skolen er ferdig er det enda bedre. Jeg tar opp mobilen i det jeg lukker opp døren ut til skolegården. ’Venter på parkeringen J’ Jeg smiler og legger mobilen rasket i lommen igjen. Smilet mitt blir enda større i det jeg ser bilen til Joe stå på parkeringen.

”Hei” sier jeg smilende i det jeg setter meg inn i bilen.

”Hallo” Han lener seg mot meg og gir meg et mykt kyss. ”Jeg har savnet de leppene” sier han, noe som får meg til å fnise som en fjortis.

”Hva gjør du her?” spør jeg i det han begynner å kjøre.

”Tenkte at du kanskje ville ha noen til å hente deg” Jeg ser bort på han og hever et øyebryn.

”Har Lukas noe med dette å gjøre?” Han ser raskt bort på meg før han flytter blikket på veien igjen.

”Han sendte kanskje en liten melding om at han tok bilen din i dag tidlig” Jeg nikker og flytter blikket mitt ut på veien.

”Hvordan fikk han nummeret ditt forresten?” spør jeg og lener hodet mot vinduet.

”Vi skal se en fotballkamp sammen senere. Hos meg” Jeg bare nikker smått. Jeg tar av meg beltet og finner baggen min i baksetet så fort Joe har stoppet utenfor.

”Hvordan var dagen din på skolen?” spør Joe som følger etter meg til døren.

”Det har vært bedre, men tatt i betraktning, har det vært mye verre også” sier jeg og lukker opp døren for begge to. Vi tar av oss på bena og jeg går rett inn på kjøkkenet.

”Med andre ord, gikk det greit?” Jeg nikker og åpner kjøleskapet.

”Er du sulten eller noe?” spør jeg og slenger igjen døren og beveger meg mot fryseren.

”Litt kanskje” svarer han og jeg ser ned i fryseren.

”Hva med pizza?” Jeg ser litt opp på han og ser at blikket hans er på rompa mi som står opp.

”Hm?” spør han når han innser at jeg har spurt om noe.

”Hva med pizza?” sier jeg leende.

”Høres bra ut” Jeg kan nesten se en liten rødfarge danne seg i kinnene hans. Jeg smiler litt for meg selv før jeg finner pizzaen i fryseren.

”Hvordan går det egentlig med deg?” spør Joe med en gang jeg setter meg ovenfor han for å vente på maten. Jeg ser ned i bordplaten og trekker på skuldrene.

”Jeg kan fremdeles ikke tro at hun er borte. Det har ikke sunket helt inn enda” mumler jeg og vrir meg i stolen. ”Og det irriterer meg når folk spør hvordan det går fordi det er ikke jeg som har det verst. Vi kjente hverandre kun en liten periode” Jeg snufser smått selv om jeg ikke gråter.

”Det er fordi vi bryr oss om deg og vi vet at dere kom nærme hverandre” sier han og streker hånden sin ut mot meg. Jeg ser litt opp før jeg legger hånden min i hans.

”Men det er bare irriterende når dere maser” Jeg flytter blikket mitt helt opp så jeg møter hans. Tårene begynner å samle seg i øyekroken min. ”Jeg savner henne så mye” Joe reiser seg opp fra plassen sin og hjelper meg opp fra min. Den varme kroppen hans omfavner min og jeg kjenner at tårene begynner å renne nedover.

”Jeg er lei for det som har skjedd Mathilda” sier han og styrker hånden sin gjennom håret mitt. Jeg legger hodet mitt på skulderen hans og han trekker meg enda nærmere seg. Vi står sånn en liten stund. Han med armene sine rundt meg og jeg med hodet mitt på skulderen hans.

”Takk” mumler jeg stille og snufser litt.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tusen, tusen takk til alle som leser, kommenterer og stemmer på historien min selv om jeg er verdens verste på å skrive for øyeblikket!!!