Alle drar tilslutt

Kapittel 39

Jeg sitter inne i avhørsrommet sammen med den runde politimannen som kom på skolen.
”Men det var ikke meg” sier jeg igjen. ”Det var noen som plantet det der” Mannen sukker.
”Det var ikke det jeg spurte deg om. Er du innblandet i et narkomiljø?” spør han og jeg rister på hodet.
”Nei, jeg har aldri vært borti narkotika før i hele mitt liv” sier jeg og ser på klokken. Vi har vært her inne i snart to timer og jeg merker at jeg begynner å miste tålmodigheten. Døren åpnes og en mann kommer inn med noen papirer og legger de foran den runde mannen.
”Her” sier han før han forsvinner ut igjen.
”Ja, da har vi svarerne på urinprøven din” sier han og tar på seg lesebrillene sine. ”De viser ikke at du har noe spor av narkotika” sier han og skumleser igjennom.
”Det var det jeg sa!” sier jeg og sukker oppgitt.
”Men vi vil holde deg her i alle fall over natten” Han tar av seg lesebrillene før han lener seg tilbake i stolen.
”Men hvorfor?” spør jeg.
”Det er bare sånn det er” Jeg sukker og lener hodet mitt i hånden.
”Kan jeg i det minste snakke med pappa?” Han nikker og reiser seg opp.
”Jeg skal sende han inn til deg” Jeg bare nikker smått til han og lener meg tilbake. Jeg ser ned på neglene mine. Den rosa neglelakken har begynt å flasse smått av og jeg begynner å plukke mer på dem. Døren åpnes igjen og jeg flytter blikket mitt opp. Pappa kommer inn og setter seg stille på stolen ovenfor meg.
”Det var ikke meg” sier jeg med en gang.
”Du har sagt det” sier han stille.
”Tror du ikke på meg?” spør jeg skuffet.
”Hva mener du at jeg skal tro? Jeg vet jo ingen ting mer Mathilda. Du sniker deg ut om kveldene uten å si hvem du skal ut med og ikke si at du er ute alene. Det vet jeg at du ikke er! Jeg begynner selvfølgelig å lure på hva du driver med” Jeg sukker før jeg ser trist opp på pappa.
”Jeg er lei for at jeg ikke har fortalt deg så mye, men jeg ville ha privatliv. Dessuten hadde du ikke likt sannheten og det er i alle fall ikke mitt dop! Uansett hva du sier, vet jeg selv at det ikke er mitt!”
”Hvem var du ute med alle de gangene?” spør han og lener seg litt over bordet.
”Nate” mumler jeg og ser ned.
”Selv om jeg sa at du ikke skulle?” Jeg nikker smått med en stor skyldfølelse bølgende innover meg. ”Jeg stolte på deg Mathilda, men du brøt løftet!” Jeg kjenner at tårene begynner å samle seg i øyekroken min. ”Hvordan kan jeg da vite om du snakker sant nå?” Jeg ser såret opp på han og merker at tårene begynner å renne.
”Hvordan du kan stole på meg? Jeg er datteren din pappa! Og testene viste at det ikke var noe galt! Hvordan kan du ikke stole på meg?” stemmen min skjelver i det jeg nærmest roper til pappa.
”Mathilda! Vi tar dette senere” Han reiser seg fort opp og går ut. Jeg lener hodet i hendene og lar tårene renne. Jeg hører at døren åpnes, men jeg bryr meg ikke. Jeg snufser i det en politimann tar i armen min og drar meg litt opp.
”Det er på tide å gå” sier han og jeg reiser meg opp. Vi går inn døren pappa gikk for litt siden. Han står i rommet og ser inn i avhørsrommet. Jeg ser skuffet opp på han før jeg snur meg for å se framover. Politimannen stopper utenfor en dør. ”Tøm alle lommene dine og sett skoene dine utenfor her” ber han meg. Jeg tømmer lommene for mobilen og nøklene mine før jeg tar av meg skoene. Døren til cellen åpnes. Det er kun en gul madrass her inne og en liten do. Det er alt. Jeg sukker og blir dyttet inn av politimannen. ”Vi kommer inn med mat om ikke lenge” sier han før døren går igjen med et smell og jeg blir stående alene. Madrassen er slitt, men jeg setter meg på den for å ikke få så vondt. Ryggen min treffer den kalde veggen og jeg grøsser smått. Det er kaldt i rommet og jeg trekker bena opp til haken min. Tennene mine hakker og kroppen skjelver. Tårene renner fremdeles nedover kinnene mine. Dette kommer til å bli et helvete. Jeg må tenke ut en plan for å hevne meg på Sarah, men hvordan skal jeg klare det? Hun kommer kun til å ta igjen på meg igjen. Hun er så forferdelig. Om hun har så mye imot meg, kan hun si det i stedet for å plante narkotika i skapet mitt.

Jeg ser ned på fatet mitt. Det ligger en brødskive med ost og et glass vann på brettet. Ikke noe mer. Magen min rumler og jeg har ikke annet valg enn å spise. Folk har rett når de sier at de får tørt brød og vann i fengselet. Den første biten er ille nok, men de andre blir bare verre. Jeg klarer tilslutt å presse ned all maten. Vannet føles så godt og kaldt fra første slurken. Det tar ikke lang tid å drikke opp det lille glasset. Jeg ser trist ned når jeg ser at det ikke er mer vann igjen. Jeg setter glasset på fatet før jeg ser meg rundt igjen. Det er ikke en minste detalj jeg har gått klipp av her. Det er noen svarte prikker på gulvet, noen striper i taket, ingen vindu og luften er tett. Jeg går bort til madrassen og legger meg ned. Kroppen min skjelver av redsel og kulde. Jeg er redd for at noe kommer til å skje. At ikke pappa kommer til å tro meg og at jeg kommer til å miste både Beth og Joe. Jeg håper Joe ikke vet det. Jeg vil fortelle det selv, selv om jeg ikke vil at han skal vite om det. Jeg vil ikke at andre skal si det uansett. Han skal høre det fra meg når han skal høre det. Jeg lukker øynene igjen. Hva tenker folk om meg nå? Hva tenker de på skolen? Tror de at det var meg? Jeg håper ikke pappa er så sint på meg. Hva med Lukas? Er han sint? Vet han det? Han må vite det! Pappa ringte han nok like etter at jeg kom. Jeg sukker og lar en tåre trille nedover kinnet mitt. Nå er jeg glad for at det ikke er noe speil her inne i alle fall. Jeg ser sikkert ut som et troll med sminke gnidd utover og bustete hår, men den eneste strikken jeg har, henger på nøkkelknippet mitt. Jeg legger meg over på siden og prøver å finne en behagelig stilling, men ingenting nytter. Alt gjør vondt. Armene mine er slappe og bena mine verker. Magen min rumler igjen etter det lille jeg fikk med mat. Jeg kjenner også at jeg må på do, men jeg vil ikke. Jeg nekter å sette meg ned på den lille potta på veggen. Det er bare ekkelt! Tankene mine går fra Beth, til Sarah, til pappa, til Joe og til Lukas. Skuffelsen skyver innover meg selv om jeg ikke gjorde noen ting. Jeg er bare skuffet over meg selv. Jeg hater at pappa tror det er jeg som har gjort det og at han ikke vil høre på meg. Jeg er lei av å være inne på en skitten celle uten mat og drikke. Jeg savner den myke, store sengen min hjemme. Jeg savner lukten av vanilje etter at jeg har dusjet. Tanken på å dusje får meg til å lengte enda mer hjem. Jeg vil virkelig ikke være her. Jeg har ikke gjort noe galt i det hele tatt! Min far nekter å høre på meg, Sarah er kun ute etter å ødelegge for meg, Joe vet kanskje ingen ting og tror at jeg ikke vil snakke med han mer, Lukas må være skuffet og Beth, jeg vet ikke med henne, men jeg lurer på hva hun tenker. Tror hun det er meg? Hun kan umulig tro det. Hun vet jeg aldri ville gjort noe sånt! Vi kjenner hverandre så godt nå at hun burde vite det. Jeg sukker tungt før jeg merker at øynene mine blir tyngre og tankene mine mer fjerne. Det siste jeg tenker på er hvordan Joe kommer til å reagere på dette. På at jeg er i fengsel.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Snakker Mathilda egentlig sant? Hva tror dere?