Alle drar tilslutt

Kapittel 46

Jeg banker svakt på og venter på at han skal si at jeg kan komme inn før jeg lukker opp døren. Persiennen hans er ikke dratt helt opp og sengen er ikke redd opp.

”Hei” sier jeg og lukker døren bak meg. Pappa sitter på sengen og ser opp på meg med et trist blikk.

”Hei” mumler han.

”Hva fikk deg til å tro på meg?” spør jeg og legger vekten på det ene benet mitt.

”Jeg innså hva du hadde sagt til meg. Jeg trodde på deg hele tiden, men jeg tror jeg ble skuffet når jeg så at du hadde blitt tatt for det. Jeg er lei for det” sier han og reiser seg opp.

”Det såret pappa. Du trodde ikke på meg når jeg trengte det som mest” Stemmen min skjelver.

”Jeg vet og jeg er så lei meg for det. Det skulle aldri blitt sånn” Jeg rister på hodet. ”Vi tok inn Sarah i dag” sier han og jeg ser opp på han.

”Var det henne?” spør jeg.

”Det finner vi ut snart” Jeg nikker og putter hendene mine i baklommene på buksen. ”Tror du at du kan tilgi meg?” spør pappa etter en lang stillhet.

”Du trodde ikke på meg pappa. Selv ikke etter det testene sa” Jeg ser opp på han og prøver å holde et stramt ansikt uten å virke sint.

”Jeg vet det. Jeg har sagt unnskyld mange ganger nå Mathilda! Hva mer vil du at jeg skal gjøre?” spør han meg oppgitt.

”Jeg ville at du skulle tro på meg når jeg fortalte sannheten” Pappa sukker høyt.

”Men jeg gjorde en feil! Det er noe alle gjør og når du får barn, kommer du også til å gjøre feil!” Jeg stønner irritert.

”Jeg sa aldri det! Men jeg vil i alle fall høre på barnet mitt” Pappa gir meg et såret blikk.

”Unnskyld Mathilda! Det er ingen ting jeg kan si nå annet enn at jeg er lei meg!” Han setter seg ned i sengen igjen. Jeg puster tungt ut og setter meg ved siden av han.

”Jeg overreagerte kanskje” mumler jeg og ser ned i gulvet. Jeg sveiper foten min fram og tilbake.

”Du hadde all rett til å bli oppgitt” Jeg snur meg mot pappa.

”Kan vi glemme dette? Jeg savner den gamle pappaen min som jeg kunne sette meg ned å snakke med” Han gir meg et smil og nikker.

”Det er ikke noe annet jeg heller vil” Han legger en arm over skulderen min og klemmer meg godt inntil seg en stund før jeg reiser meg opp.

”Jeg lukker opp vinduet ditt litt. Og ikke for å virke streng, men du kan godt ta en liten vask her inne” sier jeg og åpner vinduet. Det strømmer frisk luft inn i det innestengte rommet og jeg drar persiennen helt opp.

”Jeg må nesten skaffe meg hushjelp jeg” sukker pappa og legger dyna si pent over sengen. ”Alt dette arbeidet er ikke bra for en gammel mann” mumler han og jeg rister leende på hodet i det jeg går ut av rommet.

”Skal jeg lukke døren eller skald en stå oppe?” spør jeg og snur meg.

”Bare la den stå oppe” Jeg nikker og forsvinner ned trappene med et smil om munnen.

”Har dere ordnet opp?” spør Lukas som sitter i stuen med armen over skuldrene til Beth. Jeg nikker og setter meg ned ved siden av Joe.

”Hva skjer med dere to?” spør jeg og hinter til Beth og Lukas. Begge to trekker på skuldrene og smiler.

”Vi er bare venner” sier Lukas og jeg hever øyebrynet mitt.

”Ser ikke sånn ut” Beth rødmer og ser ned i sofaen. Før noen rekker å si noe mer, ringer telefonen til Beth. Hun ser på skjermen før hun smiler unnskyldende mot oss og reiser seg. Hun har sa vidt kommet ut i gangen når jeg starter å spørre Lukas.