Alle drar tilslutt

Kapittel 35

Jeg våkner midt på natten av en melding. Jeg gjesper og setter meg opp. Lyset fra mobilen blender meg og jeg myser for å se. Meldingen er fra Lillian. Jeg låser opp mobilen og gnir meg litt i øynene før jeg begynner å lese. ’Beklager for at jeg ikke har sendt noen meldinger på lenge, men det er så vanskelig å holde kontakten med deg når du bor på andre siden av verden. Jeg vil ha bestevenninnen min her, ikke i USA. Jeg vet at dere måtte flytte, kall meg gjerne egoistisk, men jeg vil se deg når jeg snakker med deg. Ikke som på skype eller facetime, men i virkeligheten. Jeg vil at du skal stå foran meg når jeg forteller deg ting. Ikke sitte på andre siden av en skjerm. Unnskyld Mathilda, men jeg tror ikke jeg kommer til å orke å måtte sende meldinger til en jeg ikke kommer til å se på lenge. Håper du skjønner hva jeg mener og ikke tar dette personlig. Jeg kommer alltid til å huske deg og jeg kommer alltid til å være glad i deg, men det blir for langt unna. Beklager! Xx Lillian<3’  Tårene presser på bak øyelokkene og jeg låser mobilen og legger den på nattbordet. Jeg har mistet Lillian og det kun på grunn av at vi måtte flytte. En tåre triller nedover kinnet mitt og jeg rister på hodet. Jeg kan bare ikke fatte det. Jeg sukker og tar av meg dynen før jeg reiser meg opp. Gangen er mørk. Det eneste lyset kommer fra badet og trappene. Jeg banker stille på døren til Lukas, men som forventet, svarer han ikke. Døren knirker lavt i det jeg lukker den opp. Det blir helt mørkt når jeg har lukket døren og det er vanskelig å se noe som helst her inne.
”Lukas” hvisker jeg, men han våkner ikke. ”Lukas” hvisker jeg høyere denne gangen, men får fremdeles ikke svar. Jeg lister meg bortover gulvet i håp om å ikke sparke til noe og stopper i det leggene mine treffer sengen hans. Kroppen hans er dekket av dynen, noe jeg er glad for ettersom at han er broren min. Jeg rister smått i han, men uten hell. Han våkner ikke nå heller. Jeg prøver på nytt, denne gangen sterkere. Lukas grynter smått og vrir litt på seg.
”Hva er det?” mumler han og jeg leter på nattbordet ved siden av meg og setter på lyset. Lukas er rask med å dra dynen over hodet og stønner lavt. ”Faen da” sier han inn i dynen, men jeg kunne ikke brydd meg mindre akkurat nå.
”Kan jeg ligge her?” spør jeg og han drar så vidt bort dynen og ser opp på meg.
”Hvor mye er klokken?” Jeg ser på den digitale klokken hans på nattbordet.
”Litt over tre” Han nikker smått og flytter på seg så jeg får plass ved siden av han. Jeg legger meg på ryggen og ser opp i taket.
”Hva har skjedd?” spør han søvnig og jeg sukker samtidig som noen tårer renner nedover og mot ørene mine.
”Jeg fikk melding av Lillian” Et halvkvalt sukk unnslipper munnen min før jeg fortsetter. ”Hun synes at det er for lang avstand mellom oss. Hun vil ikke snakke med meg hvis ikke jeg kan stå rett foran henne” Flere tårer begynner å renne og jeg snufser lavt.
”Skrev hun det?” Jeg nikker smått.
”Eller hun skrev det på en annen måte, men det var det hun mente”
”Jeg er lei for det Mathilda, men det blir kanskje vanskelig for henne å snakke med deg hvis hun går rundt å savner deg” Jeg snur meg mot han.
”Men jeg trodde det skulle fungere” mumler jeg og han nikker.
”Jeg skjønner det” Han trekker meg inn i en varm klem.
”Det skulle tro vi var sammen” mumler jeg og Lukas ler.
”Dere har jo vært bestevenner lenge” Jeg nikker svakt.
”Vi har det” mumler jeg stille og skrur av lyset igjen. Det blir en lang stillhet mellom meg og Lukas før jeg sier noe igjen i håp om at han fremdeles er våken. ”Har du fått jobben på bilverkstedet?” spør jeg og han mumler et lite ja. Jeg bare nikker stille for meg selv og snur meg med ryggen mot han.
”Natta” hører jeg han si lavt og ikke lenge etter kan jeg høre at han puster tungt.

Jeg går ut fra rommet mitt etter å ha tatt på meg en joggebukse og en t-skjorte. Lukas står på kjøkkenet og lager frokost når jeg kommer ned.
”Er ikke pappa våken enda?” spør jeg og Lukas rister på hodet.
”Han kom hjem sent i går. Like etter at du hadde lagt deg, men før du kom inn til meg” sier han og snur pannekakene. Jeg bare nikker smått mot han og setter meg ned.
”Han skal vel ikke jobbe i dag også?” Lukas trekker smått på skuldrene.
”Jeg vet ikke” mumler han stille og skrur av platen. Han setter en tallerken full av pannekaker midt på bordet. ”Bare ta” Han setter seg ned på stolen ovenfor meg og jeg strekker meg etter en varm pannekake. Jeg legger den på den tomme tallerkenen foran meg før jeg bryter av en liten bit. Det er stille resten av frokosten.
”Takk for maten” sier jeg før jeg går opp på rommet. Jeg hater søndager. Det skjer aldri noe! Jeg sukker og legger meg ned på sengen min og stirrer tomt opp i taket. Jeg kan høre noen subbete føtter utenfor døren min før noen banker på.
”Kom inn” sier jeg og snur hodet mot døren. Pappa kommer inn med en morgenkåpe på seg.
”God morgen. Jeg skulle bare se om du var våken” sier han og jeg nikker.
”God morgen” Han klør seg litt i bakhodet og skal til å lukke døren igjen, men stopper.
”Går det bra?” Jeg nikker.
”Skulle det ikke det?”
”Jo, jo, men du virker så lei deg” sier han og jeg trekker på skuldrene.
”Jeg er ikke det” Han sukker før han forsvinner ut fra rommet mitt og lukker døren etter seg. Kanskje jeg er urettferdig mot pappa, men han er ikke her når jeg virkelig trenger han. Da er jobben mer viktig, men nå kan han plutselig komme og tro at jeg bare skal fortelle alt. Han skal sitte på sengen min og trøste meg mens jeg forteller om alt som har skjedd. Han vet ingen ting om det som har skjedd enda. Han vet ikke hvor ille det er på skolen, selv om jeg har sagt at jeg ikke har noen venner, tror jeg ikke han har fått det med seg. Han jobber så mye så hvordan skal han få tid til det? Jeg trodde ting skulle bli annerledes med jobben hans etter at han ble skutt. At han kom til å jobbe mindre, men der tok jeg feil. Det kommer han nok aldri til å gjøre heller.