Alle drar tilslutt

Kapittel 42

Jeg våkner opp på brystet til Joe neste morgen. Pusten hans er tung, noe som betyr at han fortsatt sover. Armen hans ligger beskyttende over meg og jeg biter meg smått i leppen og legger hodet mitt ned på brystet hans igjen. Jeg begynner smått å stryke over den bare magen hans og ikke lenge etter hører jeg han mumle noe uforståelig.
"God morgen" sier jeg og flytter blikket mitt opp mot han. Han ser ned på meg og gir meg et lite smil.
"Morgen" Den hese morgenstemmen hans får blodet til å bruse i kroppen min.
"Sovet godt?" spør jeg han og han nikker. Han stryker meg smått igjennom håret mitt og nedover ryggen. Jeg smiler opp mot han. Blikket mitt glir ned til de fyldige, lyserøde leppene hans før jeg ser opp i øynene hans. Blikket vårt møtes og pulsen min begynner å stige. Øynene hans flytter seg ned til leppene før ansiktet hans kommer nærmere mitt. Den varme pusten hans treffer leppene mine og jeg lukker øynene sakte. Det banker på døren og jeg stønner irritert før jeg nok en gang trekker meg unna Joe.
"Kom inn" sukker jeg og ser på Joe. Han sitter å ser på meg med underleppen hengende ned. Jeg ler litt og rister på hodet.
"Pappa ville snakke med deg" sier Lukas og jeg nikker samtidig som smilet mitt blekner. Jeg reiser meg opp fra sengen og finner morgenkåpen min hengende på døren. Jeg knyter den rundt meg før jeg går ned trappen og ser pappa sitte i stua. Han ser opp på meg og jeg stopper i enden av trappen.
"Jeg må snakke med deg om noe" sier han og jeg nikker.
"Jeg hørte det" mumler jeg og krysser armene over brystet.
"Kan du komme hit å sette deg?" Jeg rister på hodet.
"Jeg står her" Han sukker og reiser seg opp. Skrittene hans er tunge og langsomme i forhold til ellers.
"Jeg er lei for det Mathilda" sier han og ser trist på meg. Jeg svelger hardt og kremter lavt.
"Har du funnet ut at jeg snakker sant?" Stemmen min er anklagende og sint. Pappa nikker.
"De har ikke funnet noe i testene dine. Jeg skulle hørt på deg når du sa at det ikke var du som gjorde det" Han strekker armene ut for å gi med en klem, men jeg trekker meg unna.
"Hvorfor gjorde du ikke det da?" Han sukker og tar til seg armene igjen.
"Det var ikke meningen, men jeg ble sjokkert over at du ble tatt for det" Jeg ser sint opp på pappa.
"Men det gir deg ingen grunn til å kunne legge skylden på meg når jeg sier at det ikke var meg"
"Jeg vet det Mathilda, og jeg beklager!" Jeg rister på hodet.
"Jeg må gå opp igjen. Jeg har gjest" mumler jeg og snur meg. Jeg begynner å løpe opp trappene, men stopper når pappa roper på meg. "Hva?" spør jeg uten å snu meg.
"Ikke vær sint på meg" sier han og jeg snur meg med et sint og trist blikk.
"Du har vært sint på meg i flere dager pappa! Vet du hvordan det i det hele tatt føles? Du har ikke hørt på meg i det hele tatt!" Jeg rister smått på hodet. "Det var helt forferdelig! Og nå kommer du her å sier unnskyld og forventer at alt bare skal bli helt perfekt og at jeg skal komme løpende inn i armene dine? Det fungerer ikke sånn pappa!" Jeg snur meg rundt og løper opp de siste trinnene og bort til rommet mitt. Jeg stopper utenfor og lener meg inntil veggen. Jeg skulle ikke vært så streng mot pappa, men han såret meg. Han skulle ikke gjort det. Jeg er datteren hans uansett om det var mitt dop eller ikke.

"Så han sa unnskyld altså?" spør Beth og jeg nikker. Klokken er snart fem og Joe dro på jobben for en stund siden. Beth kom over nesten rett etter skolen. Pappa sitter inne på rommet sitt. Han har ikke vært ute utenom når han har spist og vært på do. Han nekter å snakke med noen. Jeg har dårlig samvittighet etter det jeg gjorde mot han, men jeg sa bare hva jeg mente.
"Jeg burde kanskje ikke vært så streng mot han?" sier jeg og ser bort på Beth. Hun rister svakt på hodet.
"Det er jo greit at du sier hva du mener, men kanskje du kunne gjort det på en annen måte" Jeg sukker og legger meg ned i sengen på ryggen.
"Jeg må vel si unnskyld til han før eller senere" Hun nikker og jeg folder hendene mine over magen.
"Så hva skjer mellom deg og Joe?" spør hun meg og jeg biter meg smått i leppen.
"Vel" sier jeg og smiler stort. "Vi har hold på å kysse tre ganger" Hun ser spent på meg og jeg fortsetter med et mindre smil. "Det var alltid noen som ødela for oss" Hun ser trist på meg før hun smiler.
"Det er jo et tegn på at han liker deg da" Jeg smiler smått opp mot henne.
"Men det er så irriterende at vi har vært millimeter ifra hverandre før noen har avbrutt oss" Hun nikker forståelsesfull. "Men hvordan går det med deg og Lukas?" spør jeg og hever det ene øyebrynet mot henne.
"Hva mener du?" spør hun og prøver å virke forvirret.
"Du vet hva jeg mener?" Hun rister smått på hodet og ser ned i sengen. Jeg reiser meg opp så jeg sitter foran henne. "Dere er jo helt oppslukt i hverandre!" Hun ser rødmende opp på meg og rister på hodet.
"Er vi ikke" mumler hun og jeg ler litt.
"Jo! Med en gang han kommer inn i rommet når du er her, blir du skikkelig nervøs og Lukas manner seg mer opp. Det er helt klart noe mellom dere" Hun fniser og rister på hodet.
"Det er ingen ting" Hun rødmer enda mer og ser ned.
"Nei vel" sier jeg og rister på hodet, vel vitende om at det er noen følelser mellom dem som ingen vil innrømme.
"Kan jeg fortelle deg noe?" spør Beth lavt og jeg nikker.
"Selvfølgelig" Hun ser opp og gir meg et lite smil før hun ser ned igjen. Fingrene hennes fikler med en liten flik av dynetrekket mitt.
"Men du må love å ikke si dette til noen! Ingen kan få vite om det" Jeg nikker igjen.
"Jeg lover" Hun ser ned lenge før hun åpner munnen igjen, men det kommer ingen lyd ut. Jeg setter meg ved siden av henne og legger en arm over skulderen hennes. "Du kan si alt til meg" Hun snufser lavt før hun nikker.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Hva tror dere Beth skal fortelle?