Alle drar tilslutt

Kapittel 16

Pappa ligger med øynene lukket i sykesengen. Han har flere ledninger koblet til seg og en maskin står å piper ved hodet hans. En lege tar ned en pose med klar veske i og henger opp en ny. Lukas kremter. ”Å hei” sier legen og snur seg mot oss. Hun har blek hud, blondt hår og grønne øyne. Hun smiler ikke, men hun ser heller ikke sint ut. Jeg ser bort på pappa igjen.
”Kommer det til å gå bra med han?” spør jeg med lav, hes stemme etter all gråtingen. Legen kremter og jeg ser opp på henne. Hun fletter hendene sine sammen og ser på oss med triste øyne.
”Vi vet ikke enda. Han ble skadet ganske hardt og mistet mye blod. Vi kommer til å gi dere beskjed om hva som skjer videre med han. Alt vi vet nå er at han ligger i koma og at han våkner av seg selv” Hun strekker fram hånden mot oss. ”Jeg er Dr. Mills. Jeg er den som har ansvaret for Charles, som jeg antar at er faren deres” Jeg nikker og tar hånden hennes etter Lukas. Den er kald, slik som den fleste andre leger og sykepleiere har.
”Mathilda” mumler jeg for å presentere meg selv. Hun slipper hånden min og går mot døren, men stopper før hun når den.
”Dra i snoren hvis det skjer noe. Jeg kommer tilbake for å se til han senere” Jeg setter meg ned på en stol som står inntil sengen hans. Jeg hører en dør lukkes og jeg tar tak i den kalde hånden til pappa som ligger strak på sengen.
”Jeg har alltid vært så redd for at dette skal skje” sier jeg gråtkvalt og lat tårene renne nedover kinnene mine. ”Du kan ikke dø pappa. Ikke forlat oss” Jeg legger pannen ned på sengen og kjenner en hånd stryke meg opp og ned på ryggen.
”Han kommer ikke til å forlate oss” sier Lukas sin stemme mykt og han kysser meg på hodet før han setter seg på andre siden av sengen. Jeg løfter opp hodet og ser meg om i rommet. De hvite veggene får alt til å virke mer deprimerende. Nattbordet til pappa er av tre og det står en tom vase der. Dynen har små, lyseblå prikker på seg og jeg kan se på litt av sykeklærne til pappa at de har samme type prikker. Jeg snur hodet mot vinduet. Det er dekket med gardiner med blomster på. Ut av vinduet kan man se havet. De blå havet med hvite skumringsbølger på. Bølgene slår inn mot stranden. Det er ingen på stranden nå. Jeg ser på klokken som henger over døren. Den viser litt over fem på natten. Jeg snur meg tilbake og ser at Lukas sitter med hendene i hodet og jeg reiser meg opp. Jeg slipper pappa sin hånd og går bort til Lukas. Han ser opp på meg og jeg strekker ut armene mot han og setter meg på fanget hans så fort han har fjernet albuene derifra. Jeg klemmer meg hardt mot brystet hans og han klemmer hardt rundt meg også. Han stryker meg over håret og jeg kan kjenne at hodebunnen min blir våt. Jeg ser opp på Lukas. Øynene hans er enda mer røde og hovne enn tidligere og blikket hans er sløvt. Han har tårer som triller nedover kinnene hans og jeg tørker dem bort.
”Vi må være sterk for pappa” sier jeg og snufser. Lukas ser på meg og nikker.
”Vi må være sterk for pappa” gjentar han etter meg.

Solen har stått opp over California og jeg har gått ned i kantinen for å finne noe å drikke. Jeg orker ikke mat nå. Magen min vrenger seg bare ved tanken. Mobilen min dirrer i baklomma mi i heisen på vei ned. Jeg tar den opp og ser at det er Nate som ringer.
”Hei” sier jeg. Enda hes etter all gråtingen.
”Går det bra? Du er ikke på skolen” sier han og jeg biter meg hardt i leppen for ikke å begynne å gråte igjen.
”Det dukket opp noe” sier jeg. ”Er ikke du på skolen?”
”Jo, men jeg måtte ringe deg for å høre om alt gikk bra. Hvor er du?” Heisen plinger og dørene går opp. Gangen er tom på vei mot kantinen.
”Jeg er på sykehuset” mumler jeg stille inn i telefonen.
”Hva har skjedd?” Jeg kan høre at han romsterer med noe og noe faller i gulvet som får han til å banne.
”Pappa ble..” Jeg begynner å gråte igjen og bena skjelver. Jeg går bort til den hvite veggen og sklir ned langs den til jeg ender opp på gulvet. ”Skutt” fortsetter jeg med tårene strømmende ned fra ansiktet mitt.
”Går det bra med deg?” spør Nate med bekymret stemme. Jeg snufser litt.
”Ikke egentlig” Jeg kan høre en dør smelle igjen og det blir stille i den andre enden helt til en motordur høres igjennom telefonen.
”Jeg kommer nå” Jeg biter meg svakt i leppen.
”Du kan ikke det Nate. Pappa kommer til å bli sint” Jeg innser med en gang at pappa ikke kommer til å få vite noe. Han kommer ikke til å våkne enda. Jeg svelger hardt og tørker tårene mine. ”Jeg vil gjerne at du kommer” sier jeg og tar tak i rekkverket som henger på veggen før jeg reiser meg opp. ”Jeg kan møte deg ved resepsjonen”
”Ja. Ses om ikke lenge. Jeg skal kjappe meg” Med det sagt, pep det i øret mitt og jeg tok mobilen vekk. Han hadde lagt på allerede. Jeg går ut fra resepsjonen og setter meg på benken utenfor. Jeg sitter å peller på stoffet på buksen min og håret mitt blåser foran ansiktet mitt. Jeg setter håret opp i en løs hestehale med hårstrikken jeg tok med før vi dro i natt. En person setter seg ved siden av meg og jeg snur på hodet mitt. Det er Nate.
”Du kom fort” sier jeg og ser tomt bort på han. Han nikker og legger en arm rundt skulderen min.
”Jeg sa jeg skulle forte meg” Jeg nikker og reiser meg opp.
”Blir du med inn?” spør jeg og streker ut hånden min etter han og han griper den. Vi går inn på sykehuset igjen med fingrene våres flettet sammen.
”Hvordan går det?” spør han meg når vi står alene i heisen på vei opp til tredje etasje. Jeg sukker og kjenner tårene presse på igjen.
”Jeg har hatt det bedre, men det er pappa som er skadet. Ikke jeg” Nate klemmer hånden min svakt.
”Hvordan går det med han da?” Jeg trekker på skuldrene og sukker et gråtkvalt sukk.
”Jeg vet ikke” Nate trekker meg inntil seg og kysser meg på toppen av hodet. Heisen plinger og vi går mot rommet der pappa ligger.
”Hei” sier jeg til Lukas når jeg går inn i rommet med Nate bak meg.
”Hei” sier Nate stille og ser ned på pappa som ligger livløs i sengen. Lukas reiser seg opp.
”Hva gjør han her?” spør han med et stivt blikk.
”Han tilbydde seg å komme!” sier jeg en smule irritert.
”Husker du ikke hva pappa sa? Du får ikke være med han” Jeg sukker.
”Pappa kommer ikke til å få vite noe uansett” Lukas snur seg mot sengen til pappa.
”Greit. Men kun for en time. Ikke noe lengre” sier han og jeg nikker. Nate følger etter meg bort til stolen ved pappa sin seng. Jeg bøyer meg ned mot øret hans.
”Våkne pappa. Vær så snill” hvisker jeg, men uten noen reaksjon tilbake. Jeg trekker meg unna og Nate tar armene sine rundt midjen min og lener haken sin på hodet mitt.
”Han kommer til å våkne snart” sier han lavt og jeg nikker håpefullt.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Håper dere liker historien og takk til dere som leser og ikke minst kommentere. Det er kjempe koselig!