Alle drar tilslutt

Kapittel 50

”Lukas. Er du klar?” roper jeg opp mot etasjen over.
”Jeg kommer nå” De tunge skrittene hans høres nedover trappen i det han kommer iført en svart dress. Han ser ned hele tiden og går forbi meg og Joe. Jeg ser bort på Joe som legger armen rundt skulderen min.
”Han har det nok vanskelig nå” sier han og jeg nikker.
”Jeg skulle ønske at han bare ville snakke med meg” sukker jeg. Joe nikker og kysser meg svakt på hodet.
”Han kommer til å gjøre det når han føler seg klar til det” Han gir meg et skjevt, men oppmuntrende smil.
”Jeg håper det” Jeg går ut i gangen og tar på meg de svarte skoene mine med lav hel. Lukas har satt seg i bilen allerede og jeg kan se gjennom vinduet at han er lei seg. Det er begravelsen til Beth i dag. Joe skal være med oss for en støtte, noe jeg setter utrolig pris på.
”Er du klar?” spør Joe noe som får meg til å komme ut av tankene mine. Jeg nikker smått og finner bilnøklene på kommoden. ”Skal jeg kjøre?” spør han og jeg ser takknemlig på han.
”Takk” Jeg gir han nøklene før jeg går ut og låser døren etter meg. Det er grå himmel i dag og en svak, kald vind. Jeg grøsser i det jeg går mot bilen. Skyene glir tettere sammen og jeg skjønner med en gang at det kommer til å regne om ikke lenge. Motoren til bilen starter og Joe rykker ut.
”Hvorfor skal det alltid være så mørkt og trist på begravelser?” mumler Lukas fra baksetet.
”Hva mener du?” spør jeg og snur meg mot han.
”Man skal jo liksom gå i svart” Jeg trekker på skuldrene og snur meg tilbake mot veien.
”Det er bare sånn det er” Han sukker og jeg kan høre at han vrir utålmodig på seg.
”Hun setter pris på at du kommer” sier jeg og snur meg mot han. Han møter blikket mitt og hever et øyebryn.
”Hvordan vet du det? Det er ikke akkurat sånn at du snakker med de døde eller?” Jeg ser sint bort på han.
”Hun likte deg” Han fnyser før han ser ut av vinduet igjen. Jeg flytter blikket fram og legger armene i kors over brystet. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner den varme hånden til Joe legge seg på låret mitt. Jeg ser bort på han og ser at blikket hans er vendt mot veien. Jeg ser ned på hånden hans og legger den ene hånden min over før jeg fletter fingrene våres sammen. Han klemmer litt hardere til, men ikke så jeg får vondt. Jeg snur meg mot han og han ser på meg et lite øyeblikk før han snur seg igjen.

”Beth hun var en fantastisk venn” starter jeg med tårer i øynene. ”Hun stilte opp for meg når ingen andre gjorde det. Jeg husker så godt den første dagen jeg så henne sitte alene i kantina. Hun virket så sjenert når jeg først møtte henne og snakket med henne, men hun var så snill. Hun var den eneste som ikke dømte meg. Jeg er så glad for at jeg så henne sitte i kantina. Ikke for at hun satt alene, men for at jeg så henne. Hun hadde et så stort hjerte som fikk meg til å smile. Uansett hva som skjedde, kunne man alltid stole på henne og hun sa alltid de rette tingene. Bare et lite smil fra henne kunne forandre så mye. Beth var så sterk. Man kunne ikke se at hun var syk en gang. Hun skjulte det så godt” Stemmen min er skjelven og tårene renner, men jeg fortsetter på talen min. ”Hun var min aller beste venn, og selv nå etter at hun har gått bort, vil hun være det. Jeg ble så utrolig glad i henne på så kort tid” Jeg ser litt bort på den hvite kisten med blomster på. ”Tusen takk for alt Beth. Tusen takk for at du var den du var” Jeg løfter litt på den lange, svarte kjolen min før jeg begynner å gå mot trappen. Jeg hører flere snufse og klappene er lave, men de er der. Jeg finner plassen min mellom Joe og Lukas. ”Skal du holde tale?” hvisker jeg så lavt jeg kan mot Lukas med hes stemme. Han rister på hodet og ser stivt framfor seg. Jeg ser bort på Joe som legger armen sin over skulderen min og kysser meg på hodet.
”Jeg er stolt over deg” sier han og klemmer meg fra siden. Jeg legger hodet mitt på skulderen hans og snufser. Presten kommer tilbake bak talerstolen og begynner å snakke igjen, men jeg klarer ikke å følge med. Ikke før alle reiser seg når kisten skal bæres ut. Jeg reiser meg opp og ser noen av mennene som har vært i vielsen, gå opp og ta tak i kisten. Vi begynner å bevege oss ut mot gravplassen og stopper opp i en ring for å se kisten heises ned i jorden. Jeg ser ned på den hvite kisten som blir dekket av jord. Jeg trekker meg litt unna før hele kisten er dekket, men jeg orker ikke å stå å se på. Jeg går bortover den grusete stien til jeg finner en benk. Det har fremdeles ikke begynt å regne, men himmelen er mørk og trist. Skuldrene mine er kalde og jeg omfavner meg selv for å prøve å få noe varme. Jeg kan høre noe knitrende i stenene og løfter blikket mitt opp. Lukas kommer gående mot meg med hendene i lommen på dressen sin.
”Hei” mumler han og setter seg ned ved siden av meg. Han tar hendene ut av lommen og tar av seg jakken før han legger den over skuldrene mine.
”Takk” sier jeg og tar den ordentlig på. Lukas sparker til noen små sten og ser ned på bakken.
”Beklager for måten jeg har oppført meg på i det siste” mumler han lavt.
”Det går bra” Jeg ser opp på han, men han flytter ikke blikket sitt mot meg.
”Det virker som at du tar det så” sier han og prøver å lete etter et ord før han flytter blikket sitt mot meg og fortsetter. ”Bra” Jeg sukker og ser litt ned.
”Jeg vil bare ikke at folk skal se” sier jeg lavt.
”Se hva? At du har følelser?” Jeg ser litt opp på han og rister på hodet.
”Nei. Jeg vil bare ikke at folk skal se at jeg” Jeg ser litt ut i luften før jeg trekker på skuldrene. ”Jeg vil ikke at noen skal tro at jeg er svak” Han ser rart på meg.
”Jeg tror ingen ville tenkt det. Du har jo følelser du også” Jeg nikker og tvinner fingrene mine og plukker litt på neglene mine.
”Jeg savner henne så mye” sier jeg og kjenner at tårene begynner å samle seg i øyekroken min.
”Jeg å” Lukas legger armene sine rundt meg og drar meg inn i en klem.
”Du må love meg å ikke rote deg borti noe alvorlig” sier jeg og ser smått opp på han. Han ser forvirret ned på meg.
”Hva mener du?”
”Jeg vil ikke at du skal havne i noe narkomiljø fordi du savner Beth” sier jeg og han gir meg et lite, men forsikrende smil.
”Det vil jeg aldri gjøre Mathilda” Jeg gir han et lite smil før jeg legger hodet mot skulderen hans og ser i retning mot Mrs. Baker hilse på flere i familien. Joe står inntil et tre litt lengre bortenfor gravplassen alene. Når han ser meg, gir han meg et lite smil før han snur seg tilbake igjen.
”Tenk at ting kan forandre seg så fort” mumler jeg lavt.
”Mm. En dag er de der og den neste er de borte” svarer Lukas. Jeg tvinner fingrene mine, snufser og nikker.
”Det er så mye jeg skulle sagt til henne før hun ble borte” Tårene mine begynner å renne igjen.
”Hun vet nok hva du ville si til henne” Stemmen til Lukas er gråtkvalt, men jeg kan høre at han prøver å virke oppmuntrende så jeg nikker. Flere i folkemengden borte ved graven til Beth begynner å forsvinne. Mrs. Baker flytter blikket sitt mot meg og Lukas før hun sier noe til dem hun står med. De nikker og Mrs. Baker kommer mot oss. Skrittene hennes er korte og langsomme.
”Hei” sier hun med blanke øyne i det hun stopper opp foran benken. Kjolen hennes rekker henne til litt under knærne. Den sitter stramt inntil den slanke kroppen hennes. Selv om hun er over 40, virker det som at hun ikke er mer en 30.
”Hei” sier Lukas mens jeg bare gir henne et lite smil.
”Takk for at dere kom til begravelsen” sier hun og folder hendene foran seg. ”Jeg vet at hun setter pris på det” Jeg kjenner en liten klump i halsen og må kjempe for tårene.
”Takk for at vi fikk komme Mrs. Baker” sier jeg med skjelven, hes og gråtkvalt stemme. Hun gir oss et skjevt smil som ligner mer en grimase før hun snur seg og forsvinner mot folkemengden igjen.
”Skal vi dra hjem?” spør Lukas og jeg nikker. Jeg reiser meg opp og tar av meg dressjakken til Lukas og gir den til han. ”Du kan bare låne den til vi kommer hjem” Jeg rister smått på hodet og dytter den mot han.
”Ellers takk” Jeg ser ned i bakken og snur meg. Blikket mitt møter Joe som står inntil det samme treet som i sted. Lukas legger en beskyttende hånd på ryggen min før vi går mot Joe.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tusen takk for alle de fine kommentarerne deres i går! Ble utrolig rørt av å lese alt det fine dere skrev til meg! Tusen hjertelig takk! Og ikke minst, tusen hertelig takk til dere som leser og stemmer også! Det betyr så mye at dere gjør det! Det får meg alltid til å smile :) <3