Alle drar tilslutt

Kapittel 41

Det banker på døren før den går opp.
”Hei” sier Joe og jeg merker at sengen synker ned bak meg. Jeg ligger på siden med hodet mot vinduet så jeg ikke kan se han, kun høre han. ”Beth har kommet” Jeg nikker og reiser meg litt opp i sengen. Beth står ved fotenden av sengen og ser såret ned på meg.
”Hei” sier hun stille og jeg gir henne et skjevt smil.
”Hei”
”Hvordan går det?” spør hun meg og jeg trekker på skuldrene.
”Kunne hatt det bedre” Hun nikker og setter seg ned på sengen min.
”Tror faren din fremdeles ikke på deg?” Jeg rister smått på hodet. ”Han gjør det nok tilslutt. Han må skjønne at det ikke er du som har lagt det der”
”Jeg håper det”
”Du forresten. Du kommer sikkert ikke til å like det da, men Sarah sa noe om deg når du var borte” sier Beth og jeg himler med øynene.
”Ikke veldig overraskende” Hun rister på hodet. ”Hva sa hun da?”
”Hun sa bare at det var så teit av deg å drive med narkotika og at det ikke var rart at du er som du er” Hun sier det ikke veldig høyt, men jeg hører det uansett. Jeg trekker bena mine opp til haken og lener hodet mitt på knærne. ”Jeg tror ikke det var deg Mathilda” sier Beth og jeg smiler svakt opp til henne.
”Takk, men kan du overbevise pappa også?” Hun ser trist på meg.
”Jeg skjønner ikke hvorfor faren din ikke tror på deg” Jeg rister smått på hodet.
”Det virker ikke som at han vil høre på meg en gang” Det banker på døren og jeg sukker.
”Kom inn” roper jeg og pappa kommer inn.
”Kan jeg snakke med deg?” spør han og jeg nikker. Joe stryker meg litt oppover leggen før han og Beth går ut igjen.
”Hva er det?” spør jeg. Pappa setter seg ned på sengen min og sukker.
”Hva gjorde jeg galt for at dette skulle skje?” Jeg ser opp på han og kjenner at tårene begynner å samle seg i øyekroken min.
”Har du ikke hørt hva jeg har sagt?” spør jeg gråtkvalt. ”Det var ikke meg!”
”Hvem var det da Mathilda? Du kan ikke skylde på andre hele tiden!” Jeg trekker pusten dypt.
”Det var Sarah” Han rister smått på hodet.
”Jeg har oppdradd deg og Lukas hele livet. Det har kun vært meg og jeg trodde at jeg gjorde en god jobb, men jeg ser jo nå at jeg ikke gjorde det!” Tårene begynner å renne nedover kinnene mine.
”Kan du ikke høre på meg pappa? Det var ikke jeg som gjorde det” roper jeg og reiser meg opp fra sengen. Døren river jeg opp i en fei og løper ned trappene. Jeg tar ikke en gang på meg sko før jeg løper ut barbeint. Jeg løper over veien og nedover mot stranden, men løper heller inn i skogen. Det skjærer under bena mine, men jeg kunne ikke brydd meg mindre akkurat nå. Det eneste jeg tenker på er å løpe bort. Jeg orker ikke å være i nærheten av pappa en gang. Jeg stopper opp og puster fort ut og inn.
”Mathilda” hører jeg Joe rope, før Beth sin stemme roper igjen.
”Mathilda” roper hun og jeg prøver å puste lavere.
”Mathilda!” stemmene høres nærmere og jeg begynner å løpe lengre inn i skogen. Bort fra alt og alle. Jeg vil ikke snakke med noen nå. Det eneste jeg vil er å være alene! Stemmene til Beth og Joe blir lavere jo lengre inn i skogen jeg løper. Pusten min er ukontrollert. Jeg ser meg om og går bort fra stien. Grenene skraper på bena mine, men jeg bryr meg ikke. En liten sten stikker opp fra buskene og jeg setter meg ned. Ingen kan se meg her med mindre de forlater stien. Her kan jeg være alene.
”Hvor er hun?” spør Beth sin stemme bekymret.
”Jeg vet ikke” sukker Joe like etter. Jeg kan se de stå på stien mellom buskene.
”Hun må være her et sted! Vi så henne løpe hit!” Beth beveger seg litt rundt på stien og jeg kan se at Joe nikker. Jeg ser ned på foten min og ser at det renner blod nedover begge leggene. Jeg strekker hånden opp og tar tak i et blad som henger rett over meg. Treet beveger seg når jeg har fått av bladet.
”Hørte du det?” spør Joe og snur seg rundt.
”Ja, det kom derifra” Jeg kan se at Beth peker inn mot her jeg sitter. Jeg svelger hardt, men bestemmer meg for å sitte i håp om at de går.
”Kanskje det er Mathilda” sier Joe og hun trekker på skuldrene.
”Det kan være henne, men tenk om det er en bjørn” Joe nikker smått.
”Men hva om det er henne” Jeg trekker bena mine smått nærmere meg og prøver å reise meg opp. Hodet mitt stikker over den ene grenen på treet og jeg kan se at Joe begynner å bevege seg hit. Jeg snur meg og begynner å gå så fort jeg kan uten å lage noe lyd fram til jeg kommer til et tykt tre jeg kan gjemme meg bak.
”Hun er ikke her Beth” roper Joe tilbake og sukker smått. ”Mathilda” roper han igjen. Jeg kjenner skyldfølelsen spre seg, men jeg vil være alene nå. Jeg vil ikke at noen skal si at alt kommer til å gå bra eller at de håper at pappa tror meg. Jeg orker det bare ikke. Ikke nå!