Alle drar tilslutt

Kapittel 43

”Jeg har leukemi” sier Beth lavt, men høyt nok. Jeg lener hodet mitt på skulderen hennes og blir stille. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Sjokket strømmer inn i meg og legger seg som en svart sky. Jeg hadde aldri trodd det. Det var ikke en gang i mine fjerneste tanker. ”Folk tror at jeg har spiseforstyrrelse siden jeg er så tynn, men det er ikke det. Jeg orker bare ikke mat og jeg spiser kun litt hjemme. Det er så vanskelig for meg å fortelle folk om det. Det er kun familien min som vet det” Hun snufser igjen og jeg trekker meg litt unna henne og ser på henne.
”Hvorfor er det så vanskelig” spør jeg og prøver å la det synke inn over meg.
”Jeg er redd for hva andre vil tenke om meg hvis de vet om det” Hun gir meg et trist blikk.
”Jeg skulle ønske at du fortalte meg det tidligere” sier jeg. ”Men jeg er glad for at du sa noe” Hun gir meg et lite smil og legger armene over meg.
”Kommer du til å overleve?” Hun snufser igjen og lener hode sitt mot mitt.
”Nei” Jeg kjenner halsen stramme seg og tårene danner seg i øyekroken min.
”Men” sier jeg og trekker meg litt fra henne ”Kan du ikke ta en operasjon eller noe sånt? Det er vel noe som kan kurere det?” Hun sukker og rister på hodet. Tårene har begynt å renne nedover kinnene hennes også.
”Jeg har prøvd cellegift, men jeg ble verre. De måtte stoppe det” Hun tar tak i håret sitt og drar alt sammen av. Jeg ser på den blonde parykken som ligger i sengen min før jeg flytter blikket mitt opp til det nakne hodet til Beth. ”Jeg vet at jeg skulle fortalt deg det før, men jeg klarte ikke” Flere tårer strømmer nedover kinnene mine og jeg rister smått på hodet.
”Du kan ikke mene det” sier jeg og legger hånden over munnen og fortsetter å riste på hodet.
”Unnskyld Mathilda. Du burde fått vite det med en gang” Jeg kjenner noen armer rundt meg og jeg begynner smått å hulke.
”Hvor lenge?” Jeg dytter hun smått unna og tørker tårene etter at jeg har grått en stund.
”1 måned” Jeg svelger tungt og nikker.
”Jeg kommer til å savne deg” stemmen min skjelver og hun klemmer meg enda en gang.
”Ikke si det vær så snill! La oss bare kose oss sammen de siste dagene” Jeg nikker og trekker meg unna med et lite smil om munnen.
”Ja” Jeg tørker tårene og setter meg bedre opp i sengen. ”Men en ting” sier jeg og hun ser alvorlig på meg. ”Du har følelser for Lukas ikke sant?” Smilet mitt vokser og rødfargen sprer seg i kinnene sine.
”Kanskje” sier hun og jeg ler litt.
”Du har det helt klart” Hun ser uskyldig opp på meg.
”Har han sagt noe om meg?” Jeg nikker med et smil om munnen.
”Han liker deg også” hun rødmer enda mer og ser bort. ”Dere burde dra ut sammen en dag”
”Han vil sikkert ikke det” mumler hun. Jeg nikker.
”Jo, han ville helt klart blitt med” Hun ser usikkert opp på meg og jeg kan se at det bleke ansiktet hennes kommer mer fram igjen.
”Tror du virkelig det?” spør hun og jeg nikker.
”Helt klart” Hun tvinner fingrene sine sammen før hun ser opp på meg.
”Kanskje jeg skal gå ut til han” Jeg nikker og hun tar tak i parykken sin og ser litt på den. ”Han burde vel kanskje vite det” Hun kaster parykken bort til meg og jeg gir henne et smil.
”Du er sterk! Det skal du vite” Hun smiler skjevt til meg og reiser seg opp.
”Ønsk meg lykke til” sier hun og går ut av rommet. Jeg ser ned på parykken og grer fingrene mine gjennom håret. Det var det som feilte henne. Ikke spiseforstyrrelse som jeg alltid trodde. Hun kommer ikke en gang til å overleve. Når jeg endelig tror at jeg har fått en venn, skal hun snart bort uansett. Jeg er glad for å ha noen, men tanken på å miste henne, gjør så vondt. Hun var den eneste som ville være med meg etter alt Nate fortalte til folk om meg. Hun er den beste venne jeg noen sinne kunne fått her. Hun kan virkelig ikke dø.

Lukas kommer inn i stuen med Beth etter seg. Jeg reiser meg opp i det Lukas gir henne en klem og jeg skjønner at hun skal gå. Jeg tar med meg parykken fra bordet og følger etter henne ut i gangen.
”Her” sier jeg og gir henne den. Hun smiler og tar den på.
”Takk” Hun grer fingrene gjennom håret og retter litt på den.
”Hvordan gikk det med deg og Lukas?” Hun smiler smått og ser rødmende ned i gulvet.
”Det gikk bra, men det kommer aldri til å bli noe mellom oss. Jeg vil ikke at han skal sitte igjen etter at jeg har gått bort” Jeg rister smått på hodet.
”Ikke si det vær så snill” Hun nikker smått. ”Jeg kommer på skolen i morgen” sier jeg med et lite smil. Det er fredag i morgen og en dag igjen denne uken. Jeg kan ikke sitte hjemme for alltid.
”Det er bra” Jeg nikker smått og hun tar tak i dørhåndtaket.
”Jeg er lei for at du måtte få vite det på denne måten og ikke tidligere” Jeg smiler til henne.
”Det går bra. Jeg her bare glad for at du sa det” Jeg gir henne en lang klem før hun trekker seg unna. ”Ring meg  hvis det er noe” Hun nikker og går ut.
”Ha det” Jeg tar tak i døren i det hun går ut.
”Ha det” Jeg lukker igjen døren og går inn i stuen der Lukas sitter.
”Er pappa på rommet” Han nikker og snur seg mot meg.
”Hun har kreft” mumler han og jeg nikker. Jeg setter meg ned ved siden av han og sukker.
”Jeg hadde endelig fått med en venn, men hun kommer til å dø” En tåre renner nedover kinnet mitt og Lukas trekker meg inntil seg.
”Jeg er lei for det” Jeg sier ingen ting. Bare lar tårene trille nedover kinnene mine. ”Du kommer nok til å finne noen andre” Jeg ser opp på han litt.
”Det tok så lang tid for meg å finne Beth” Han sukker og ser ned på meg.
”Jeg vet det, men kanskje det ikke tar så lang tid nå” Jeg nikker smått og legger hodet mitt ned på skulderen hans. ”Hva med Joe da? Han er jo en hyggelig fyr” Et smil danner seg om leppene mine og jeg nikker.
”Han er kjempe snill”
”Er det noe mer mellom dere som du ikke har fortalt meg?” Jeg rister smått på hodet.
”Ikke i det hele tatt” Nå er jeg glad for at Lukas ikke kan se smilet om munnen min. Da hadde han sikkert skjønt at det har skjedd noe, eller i det minste holdt på å skje noe mellom meg og Joe.
”Det virker som at han har et godt øye til deg” sier Lukas og jeg ser opp på han med roser i kinnene.
”Hva mener du?” Han gir meg et smil.
”Jeg vet hvordan gutter ser på jenter de liker” sier han og jeg kjenner at kinnene mine begynner å brenne. ”Men hvis han noen gang sårer lillesøstera mi, skal han få” Jeg ler litt og rister på hodet.
”Har jeg noen gang sagt at jeg er glad for at du er beskyttende over meg?” Han ser litt tenkende ut i luften før han rister på hodet.
”Kan ikke huske å hørt deg si det” Jeg smiler opp mot han.
”Men det er jeg” Han klemmer meg hardt og gir meg et smil.
”Jeg tror alt kommer til å ordne seg jeg” Jeg nikker smått og smilet mitt forsvinner litt. ”Jeg er lei for det med Beth” sier han.
”Jeg også” Jeg legger hodet mitt ned på skulderen hans igjen og trekker pusten dypt. Jeg håper bare at jeg får sagt ha det til henne før hun går bort.