Alle drar tilslutt

Kapittel 47

Beth har kun en uke igjen nå. Kroppen hennes er slapp. Huden er blek. Hun har ikke vært på skolen siden hun overnattet hos meg. Hun blir bare verre og verre nå. Hun hoster og jeg ser ned på henne.

”Skal du ha vann?” spør jeg henne, men hun rister på hodet. Jeg sitter på en stol inne på rommet hennes. Mrs. Baker, moren hennes, er i stuen. Jeg har kommet på besøk hver dag siden mandag. ”Er du redd?” spør jeg henne og hun snur hodet mot meg.

”Nei” sier hun lavt. Hun skjønte hva jeg mente. ”Det skremte meg før. Det å plutselig skulle dø. Jeg var redd for at det skulle gjøre vondt også”

”Gjør det vondt?” Hun rister smått på hodet og kremter lavt.

”Jeg kjenner ingen ting” Hun lukker øynene litt igjen og vrir den spinkle kroppen sin i den store sengen.

”Jeg skal hilse fra Lukas” sier jeg og hun åpner øynene litt igjen.

”Han var her i går når du var på skolen” Jeg smiler ned mot henne.

”Han skulle virkelig ønske han kunne komme, men han måtte på jobb” Hun nikker forståelsesfullt.

”Jeg tror jeg hadde blitt sint hvis han hadde droppet jobben for å se meg ligge her” Hun snufser litt og jeg ler lavt.

”Han ville holdt på å ringe sjefen å si at han ikke kunne komme” Hun rister smått på hodet.

”Du må si at jeg er glad for at han dro på jobb” Jeg nikker.

”Men det jeg skulle si er at han kommer til å komme på besøk i morgen” Hun nikker smilende.

”Du må si takk til han” Jeg nikker. Hun begynner å hoste igjen.

”Skal jeg hente noe å drikke?” Jeg reiser meg fort opp fra stolen. Hun slutter å hoste og ser opp på meg med slappe øyne.

”Ja takk” Jeg smiler og stryker henne over armen før jeg forsvinner ut av rommet. Jeg går inn i stuen der Mrs. Baker sitter.

”Hvordan går det med henne?” spør hun og fortsetter på strikketøyet sitt.

”Hun har det ikke bra, men jeg skal bare hente litt vann til henne” Mrs. Baker nikker og gir meg et svakt smil.

”Hun er heldig som har deg” Jeg smiler skjevt tilbake og går mot kjøkkenet igjen. Jeg åpner skapet der glassene står. Etter alle de dagene jeg har kommet hit, har jeg funnet ut hvor de står. Jeg skrur på springen på kaldt og stikker fingeren under strålen. Vannet er lunkent, men blir gradvis kaldt. Jeg stikker glasset under og fyller det halvfullt før jeg skrur av vasken. Hendene mine skjelver i det jeg går mot rommet til Beth igjen. Redselen stiger inni meg. En vond følelse prikker i brystet mitt i det jeg åpner døren. Øynene til Beth er lukket. Armene ligger slapt ned på siden av sengen. Jeg trenger ikke en gang å gå bort til henne. Jeg kan se det herifra. Jeg skjønner det med en gang. Hendene mine glipper taket i glasset. Det er som om alt går i sakte film. Hendene mine skjelver og glasset faller i tusen knas. Vannet spruter lett mot de bare bena mine og glasset treffer leggene mine. Det stikker, men jeg bryr meg ikke. Jeg klarer ikke. Det er som om kroppen min blir lammet. Det eneste som beveger seg, er de skjelvende hendene. Noen mumler noe bak meg, men jeg hører ingen ting. All lyd blir borte for meg. Det er som om alt forsvinner for meg. Det eneste jeg kan se er kroppen til Beth i den store sengen. Ingen ting skjer. Alt er stille. Ingen stemmer. Ingen skrik. Ingen pust. Det føles ut som en evighet før noen berører skulderen min. Jeg klarer ikke å snu hodet eller bevege bena mine. Jeg blir stående urørlig. Mrs. Baker kommer foran meg og sperrer utsikten til Beth. Det er først da jeg klarer å se klart. Hendene mine begynner å skjelve mer og det føles som at bena mine ikke klarer å holde meg oppe lengre. Tårene renner nedover kinnene mine og jeg rister på hodet.

”Nei” mumler jeg lavt flere ganger.

”Mathilda. Kom” Stemmen til Mrs. Baker er lav, hes og trist. Hun kremter lavt og tar hånden sin på skulderen min. ”Vi går i stuen” Jeg fortsetter å riste på hodet før jeg ser ned i gulvet. Teppet er våt og glasset ligger over alt.

”Nei” skriker jeg og ser opp igjen. Jeg dytter Mrs. Baker litt unna før jeg løper bort til sengen til Beth. ”Nei” sier jeg igjen og lener meg ned mot henne. Hun er helt blek nå. Jeg klemmer henne, selv om jeg vet at hun aldri kommer til å klemme meg tilbake.

”Mathilda” Mrs. Baker stryker meg over ryggen og jeg kan høre på stemmen hennes at hun gråter. ”Vi må sette oss i stuen nå” sier hun og jeg rister smått på hodet.

”Hun kan ikke være borte” sier jeg. Hånden til Mrs. Baker stryker meg svakt over håret før hun snufser.

”Vi kan snakke ute i stua” Jeg løfter blikket mitt og ser opp på Beth. Hun ligger så fredelig, så stille. Jeg snufser og tørker tårene, men det kommer bare flere. Hendene mine tar tak i kanten på sengen og jeg løfter meg skjelven opp. Mrs. Baker legger armen sin rundt skulderen min før hun snur oss. Jeg sender et siste blikk mot Beth før vi går ut av rommet. To ambulansefolk står i stuen helt stille og venter på at vi skal komme ut. Jeg setter meg i sofaen og trekker bena mine oppunder haken min. ”Vil du ha noe?” spør hun og jeg rister smått på hodet. Hun setter seg ned ved siden av meg og snufser.

”Jeg kondolerer” sier jeg lavt, men hørbart. Stemmen min er hes etter all gråtingen. Mrs. Baker sier ingen ting. Det blir helt stille. Jeg reiser meg opp fra sofaen og ser på henne. ”Jeg må dra nå” Hun nikker og reiser seg.

”Du kan bare komme hit når du vil selv om ikke Beth er her” Stemmen hennes forsvinner på slutten og jeg nikker.

”Ha det” sier jeg og snur meg. Jeg tar på meg skoene i gangen og går ut. Ambulansen står ved siden av bilen min i innkjørselen. Jeg puster skjelven ut og finner nøklene mine i lommen. Jeg låser opp bilen og setter meg inn. Hendene mine skjelver i det jeg setter nøkkelen i tenningen. Bilen brummer i det den starter.

”Hei” sier Lukas og ser mot meg i det jeg kommer inn døren. Pappa ser opp fra avisen sin og smiler.

”Hei jenta mi” sier han. Jeg tar av meg skoene og legger bilnøklene på kommoden. Tårene mine begynner å renne igjen og jeg går inn i stuen.

”Hva er det?” spør Lukas og reiser seg opp. Bare det å se på han, får han til å forstå hva som har skjedd. Han snufser smått. ”Hun er borte?” Jeg nikker og han åpner armene sine mot meg. Jeg går bort til han og han legger armene sine hardt rundt meg.

”Jeg er lei meg” sier han med hes stemme. Enda to hender kommer rundt meg og jeg ser så vidt pappa i sidesynet. Han kysser meg svakt på hodet og jeg snufser.

”Hun er borte” sier jeg lavt.

”Jeg er lei for det!” sier pappa kjærlig og stryker meg over håret.

”Jeg skulle hente vann til henne og når jeg kom tilbake” Jeg begynner å gråte igjen. Tårene bare strømmer på. ”Hun bare lå der” Stemmen min skjelver. Jeg trekker meg litt bort fra begge to. Lukas sine øyne er røde og hovne.

”Vi skal hjelpe deg å komme deg igjennom det” sier pappa og jeg nikker.

”Jeg tror jeg vil være alene” De nikker mot meg og jeg går mot trappene.

”Si ifra hvis du trenger noen å snakke med” Jeg nikker. Skrittene mine er tunge og jeg legger meg ned i sengen med en gang jeg kommer inn på rommet. Tårene strømmer fremdeles nedover. Jeg tar opp mobilen fra baklommen. ’Gjør du noe? Kan du komme?’ Jeg sender meldingen til Joe og legger meg ned igjen. Det tar kun noen sekunder før jeg får svar. ’Kommer om fem’ Jeg legger mobilen ned i sengen ved siden av meg og ser ut av vinduet. Solen skinner, men det føles så feil. Beth er borte. Jeg har ventet på dette, men jeg trodde aldri at det skulle bli så ille. Det er kun noen timer siden, men jeg savner henne enormt allerede. Hun var min første venn her, den eneste som ville være med meg på skolen. Hun kommer alltid til å være den beste vennen min her nede og hun kommer alltid til å være med meg. Uansett. Jeg kommer aldri til å glemme henne!