Alle drar tilslutt

Kapittel 20

Jeg har vært våken i en time når vekkerklokken min ringer onsdags morgen. Jeg har ikke vært på skolen siden pappa ble lagt inn på sykehuset, men i dag må jeg. Jeg reiser meg opp og plasserer føttene mine på det kalde gulvet før jeg finner klærne mine og går inn på badet. Det er første dagen på lenge at jeg skal gå med jeans og sminke meg. Jeg har ikke orket det når jeg bare var på sykehuset, men nå skal jeg på skolen. Jeg føler for å stelle meg litt da. Jeg grer igjennom håret mitt og lar det henge over skuldrene mine før jeg går ut fra badet igjen. Trappen virker nesten lengre nå enn det den har gjort tidligere. Det er helt tomt i huset. Lukas er på sykehuset med pappa enda og jeg må ordne meg selv. Ingen sier hei til meg i det jeg går inn på kjøkkenet for å ta meg frokost. Jeg setter meg på den ene kjøkkenstolen med frokostblandingen i skålen foran meg. Jeg tar opp mobilen og ser at jeg har fått flere ubesvarte anrop og meldinger av Lillian. Jeg går inn på meldingene. ’Går det bra? Har det skjedd noe?’ ’Er du sint på meg?’ Jeg begynner å bli bekymret’ ’Hvorfor svarer du ikke?’ ’Mathilda Eriksen! Hva skjer? Kan du ringe meg vær så snill? I alle fall sende en melding!’ Det er kun noen av meldingene jeg har fått av henne. Jeg legger skjeen i skålen og begynner å skrive. ’Unnskyld Lillian, men det har skjedd ganske mye, eller veldig lite, men ja. Uansett. Jeg har vært på sykehuset de siste dagene nå. I en uke tror jeg. Rundt der i alle fall. Pappa ble skutt på jobben og jeg har ikke snakket med noen andre enn Nate på telefonen. Unnskyld Lill. Snakkes senere? Xx Mathilda’ Jeg trykker på send og spiser opp resten av frokosten min før jeg går opp på rommet for å pakke baggen min til skolen. 

Dagen har gått bra fram til lunsj. Jeg er på vei ut fra klasserommet, men blir stoppet av Sarah. ”Kan ikke faren din beskytte deg nå da?” spør hun og holder meg fast i overarmen, men jeg drar den til meg og forsetter nedover gangen. ”Skal du bare overse meg?” Hun småløper etter meg fram til hun har tatt meg igjen og legger en arm på skulderen min. Jeg snur meg sint mot henne.

”Kan du ikke bare la meg være i fred?” spør jeg hun med sint stemme. Hun ler litt og jeg kan se gjengen hennes stå bak henne med smil om munnen.

”Jeg bare lurte på om det gikk bra med faren din. Du trenger ikke å være så aggressiv” Jeg sukker irritert, vel vitende om at hun ikke bryr seg om hvordan det går med faren min.

”Du bryr deg ikke. Hva vil du egentlig?” Hun sperrer opp øynene.

”Hva får deg til å tro at jeg ikke bryr meg?” spør hun, men de oppsperrede øynene hennes blir fort normale og hun får et smil om munnen. ”Jeg bryr meg bare om at du har det forferdelig” Hun ler igjen og det samme med gjengen hennes. Jeg snur meg sint og går nedover gangen. ”Du vet at du ikke kan løpe fra meg?” Jeg snur meg igjen og ser på henne. Hun har ikke flyttet seg siden i sted.

”Jeg løper ikke fra deg, men om du ikke har noe imot det så skal jeg spise” Jeg skal til å snu meg igjen, men kommentaren hennes får meg til å gå mot henne i stedet.

”Si det igjen” sier jeg og ser i sidesynet at flere av elvene har rettet oppmerksomheten mot oss.

”Man kan se på deg at du spiser mye” Hun smiler stolt over det hun nettopp sa. Gjengen hennes fniser og jeg ser bort på Eleanor, men hun snur blikket med en gang hun merker at jeg ser på henne.

”Så synd!” sier jeg.

”Du er så feit. Du burde kanskje droppe å spise!” Sarah ler igjen. Denne gangen sprekker det for meg. Jeg ser sint på henne og klasker til henne på kinnet hennes. Hånden hennes flytter seg fort opp til der hvor jeg slo og det blir helt stille i skolegården. Vi har all oppmerksomheten nå. ”Du er psykopatisk!” sier hun og jeg kan se at hun er blank i øynene. ”Herregud!” sier hun og fjerner hånden sin. Øynene hennes lyser av sinne og hun hever hånden sin og skal til å slå meg, men jeg trekker unna. ”Din dritt” skriker hun mot meg og før jeg får reagert, dytter hun meg. Jeg mister balansen og ryggen min lander på den harde asfalten. Pusten slås ut av meg og jeg gjesper. Hun setter seg opp på meg og begynner å slå meg i ansiktet og magen. Jeg klarer ikke å beskytte meg. Fort hvert slag, verker kroppen min mer enn den gjorde. Hun blir dratt opp fra meg og jeg kan se en mann jeg ikke har sett før, holde Sarah i armene. Hun ser sint ned på meg og jeg setter meg sakte opp. Hodet, ryggen og magen min verker. Noen kremter og jeg ser opp.