Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 1: Fyrstikker, klemmer og politiet

ADVARSEL: Denne historien kan inneholde stygge ord og selvmordstanker

Jeg løper ned trappene. Beina mine går som fyrstikker. Plutselig dunker de inni hverandre og jeg faller fremover og ned alle trappetrinnene. Jeg holder meg på hofta og på hodet.

"Au" sier jeg stille for meg selv.

"Går det bra?" roper han og løper ned trappene. Han setter seg ved siden av meg og legger armen sin på skuldra mi. Jeg lener meg tilbake og fniser kort.

"At det går an å være så klønete" ler jeg. Han humrer svakt og stryker hånden sin over håret mitt. Jeg snur meg mot han og ser han inn i øynene. Jeg legger pannen min mot pannen hans og smiler svakt. Han trekker meg inntil seg og gir meg et kjapt kyss. Jeg reiser meg opp.

"Nei, nå må vi faktisk komme oss av gårde, Liam" sier jeg og reiser meg opp. Han rekker fram hånden som tegn på at han vil ha hjelp til å reise seg opp. Jeg tar tak i den og drar han opp. Vi tar på oss ytterklærne og kommer oss ut i bilen. Liam starter den og vi kjører avgårde.

"Hvor skulle vi møte dem?" spør jeg og skrur opp lyden på radioen. Liam svinger inn en vei og stopper bilen.

"Her" sier han og smiler. Jeg smiler tilbake før jeg går ut av bilen. Sara og Louis venter rett utenfor kafeen.

"Hei!" sier jeg og klemmer begge to. Det samme gjør Liam. Vi finner oss et bord og slår oss ned. Liam går for å hente drikke til alle sammen.

"Hvordan går det?" spør jeg og smiler. Sara smiler tilbake.

"Jo, jo, det går fint" sier hun.

Ok, hvis du leser det her nå, har du åpenbart gått glipp av en del. Hvordan jeg og Liam endte opp sammen? Jo, det skal jeg forklare. Etter den forferdelige drømmen jeg hadde og Harry/Louis ble jeg så redd at jeg trakk meg vekk fra byen og ikke snakket med guttene på flere måneder. Jeg skjønte at jeg hadde rota meg oppi i noe ille. Men så fant Liam meg. Han lovte å ikke si noe til de andre. Så isteden for å bo hjemme hos seg selv, holdt han meg med selskap. Og ja, siden vi praktisk talt bodde sammen, så ble vi mer kjent. Og venner ble til mer enn venner. Til slutt gikk jeg med på å bli med tilbake. Da jeg kom tilbake var alt HELT forandret. SARA var sammen med LOUIS. Og Louis hadde ignorert de andre guttene i flere uker. Men jeg fikk snakket han til fornuft da. Nå er egentlig alt nesten normalt igjen. Bortsett fra det med Sara og Louis da. Og hvordan de endte opp sammen? Det har jeg absolutt ingen anelse om. Og jeg er ikke engang det minste sjalu. Sara virker utrolig glad nå så det er tydelig at han er bra for henne. Og hallo, jeg heier jo på kjærligheten!

"Hørte du hva som skjedde i går eller?" spør Sara og ser på meg. Jeg rister på hodet.

"Altså, det var en helt gal fyr i sentrum. Han var helt drita liksom. Skulle tro han hadde røyka hasj eller noe. Ikke vet jeg. Men han var helt crazy liksom. Han drev å ropte etter folk og sang sånn sinnsykt høyt. Politiet måtte komme å hente han til slutt liksom. Og det som var så sinnsykt var at senere, fant vi ut at det var Endre" forteller Sara. Jeg sperrer opp øynene. At hun ikke tar det her seriøst er bare sykt. Hun har forandret seg helt. Hun bryr seg jo ikke engang.

"Herregud! Går det bra med han?!" roper jeg. Liam kommer tilbake med drikken. Han setter den på bordet.

"Hva skjer?" spør han og ser rart på meg.

"Vi drar" sier jeg og ser på han. Han skjønner ingen ting.

"Vi må dra! Nå" sier jeg og reiser meg opp. Jeg drar Liam etter meg. Han skjønner absolutt ikke noe av hva som skjer.

"Jeg forklarer deg senere. Bare kjør" sier jeg mens jeg tar opp telefonen og finner Endre sitt nummer.

Første del i bok 2! Håper dere fortsatt leser, det kommer til å komme masse morsomt og spennende framover så bare følg med :)