Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 3: Kribling, venner og skrik

"Det er dårlig gjort ovenfor henne!" sier jeg irritert. Foran meg står Louis. Vi står på kjøkkenet. Vi er de eneste i huset.

"Jeg skjønner ikke hva du snakker om!" sier han og ser spørrende på meg.

"Du vet godt hva jeg snakker om. Sara er lei seg fordi DU alltid snakker om MEG til henne" sier jeg og krysser armene.

"Jeg snakker ikke om DEG, jeg snakker om 'oss'" sier han og ser ned.

"Oss? Det er ikke noe oss lenger, Louis. Du og jeg er bare venner. Venner. Ikke noe mer. Jeg har kommet over deg og nå er det din tur til å komme over meg. Vi kan ikke fortsette sånn her!" sier jeg. Han ser opp igjen. Han rister på hodet.

"Du skal alltid få ting til å handle om deg. Hva som skjer mellom meg og Sara har ikke du noe med. Jeg blander meg ikke inn i det som skjer mellom deg og Liam" sier han surt. Jeg kommer ikke på noe å si.

"Hva er det vi krangler om egentlig" ler jeg. Louis trekker på skuldrene. Han humrer lavt.

"Jeg vet ikke" sier han og smiler svakt.

"Venner?" spør jeg og rekker fram hånden. Louis ser på den.

"Venner" sier han og tar tak i den. Akkurat da hendene våre møtes kjenner den. Følelsen. Kriblingen. Kriblingen som sprer seg utover kroppen. Jeg ser på Louis. Han stirrer konstant ned på hendene våre. Jeg skjønner at han kjenner den han også. Kriblingen altså. Jeg trekket fort til meg hånda. Louis klør seg i bakhodet.

"Eeh, jeg må. Jeg må gå nå, jeg. Eh" sier jeg klumsete og nærmest snubler ut døra. Jeg forter meg ut av huset. Niall, Harry og Liam står utenfor og spiller basketball.

"Bli med da, Ellie!" roper Harry og kaster ballen til meg. Jeg tar den i mot og ser ned på den. Så ser jeg opp igjen og rister på hodet.

"Joa" sier Liam og kommer bort til meg.

"Nei takk" sier jeg og gir han ballen.

"Hva er det?" spør han og ser på meg.

"Ingenting" sier jeg og ser ned.

"Jeg ser at det er noe" sier han og tar hånden min.

"Det er ikke noe, ok?! Kan du slippe meg nå?" sier jeg irritert og river meg ut av grepet hans.

"Hva skjedde?" hører jeg Niall si bak ryggen min.

"Ellie?!" roper Harry etter meg. Helt ærlig så vet jeg egentlig ikke hva som akkurat skjedde. Jeg klikket. Fullstendig. Jeg går ned til bilen min og kjører til leiligheten min. Jeg har ikke vært der på kjempelenge. Vanligvis sover jeg i huset til guttene, men der orker jeg ikke å være nå. Jeg låser opp, setter fra meg skoa og slenger meg ned på sengen. Verden rundt meg snurrer rundt og rundt. Jeg ligger der i noe som kjennes ut som en evighet. Men jeg orker ikke å reise meg. Jeg orker ikke å gjøre noe som helst. Etter en stund banker det på døren. Det er sikkert Liam. Jeg blir liggende. Det banker igjen. Jeg drar meg opp av sengen og går bort til døra. Jeg åpner. Det er Harry.

"Hei" sier han og smiler. Jeg smiler svakt.

"Kan jeg komme inn?" spør han og ser inn bak meg. Jeg nikker og flytter meg vekk fra døråpningen. Harry går inn i gangen og tar av seg skoa. Så går han videre inn i stua.

"Hva skjedde i stad egentlig?" spør han og slenger seg ned på sofaen.

"Jeg er bare litt sliten" sier jeg og steller meg bak sofaen.

"Ellie, jeg vet det er noe" sier han og ser på meg.

"Jeg er trøtt, utslitt og lei. I tillegg er det paparazzier overalt, uansett hvor jeg går" sier jeg og slenger meg ned på sofaen ved siden av Harry. Vi blir stille en stund.

"Er det dårlig gjort hvis jeg sier at jeg skulle ønske at jeg aldri møtte dere?" sier jeg plutselig. Harry ser rart på meg.

"Jeg mener. Dere er mine beste venner og sånt, men hvis dere ikke hadde vært kjente, hadde ikke jeg blitt kjent og jeg hadde sluppet kameraer overalt, hatmeldinger på Twitter og fans som alltid skal ta bilder eller ha autografer" sier jeg og sukker. Harry trekker på skuldrene.

"Det er bare å vende seg til det. Ikke bry deg om det" sa han lett. Om alt hadde vært så enkelt som han skal ha det til hadde livet vært topp. Men han ser så annerledes på ting enn det jeg gjør. Harry sitter med mobilen i hånden. Han ser brått opp på meg. Jeg spørrende på han. Han er stiv i blikket. Øynene hans er vidåpne.

"Hva?" spør jeg bekymret. Han rører ikke en finger og det kommer ikke et eneste ord ut av munnen hans.

"Si hva det er da?!" roper jeg og rister i han. Han snur mobilen. Jeg får sjokk når jeg ser hva det er bilde av.

"Hva?!" skriker jeg høyt.

Håper dere likte denne. Vote og kommenter så kommer det er ny del om ikke så lenge<33