Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 10: Døråpninger, gull og fotballer

Jeg ligger i sofaen. Louis sitter i andre enden. Bena mine hviler slapt i fanget hans. Det er tre dager til jeg skal tilbake igjen. Tilbake på sykehuset. Der skal jeg få cellegift. Harry ligger utstrekt i den andre sofaen. Niall og Liam sitter på hver sin stol. Sara sitter på gulvet sammen med Endre, og Peter sitter på sofakanten. Amanda står i døråpningen og Anne står lent mot veggen. Louis sukker høyt. Stemningen er langt fra toppen og ingen har sagt et eneste ord på minst en time. De eneste lydene har vært stønn og sukk. Jeg setter meg opp og ser meg rundt i rommet. Ser på alle som er her. Det er så fint å se at alle er her for meg. Men nå må vi seriøst gjøre noe. Vi kan ikke sitte her hele dagen.

"Seriøst, dere, slutt å være så deppa. Jeg klarer meg, jeg lover. Dessuten, tenk om jeg hadde dødd i morgen, da hadde dette vært det siste minnet dere hadde med meg. Hadde dere likt det?" jeg reiser meg opp.

"Harry, vær litt yolo liksom" ler jeg og dulter borti den slitne krølltoppen som ligger strekt utover sofaen.

"Sara, Endre, Peter, dere har jo alltid så mye å snakke om. Du har jo ikke ledd på snart to døgn nå, Sara" sier jeg og ser på henne. Hun ser opp på meg og smiler svakt.

"Og Niall, hvor har det blitt av all gleden og stemningen du alltid lager?" sier jeg og ser på han. Han rødmer svakt før han smiler et bredt smil. Jeg ser over på Liam.

"Jeg har jo ikke hørt stemmen din på over en dag" sier jeg. Han ler. Jeg smiler til han. Jeg setter meg ned på huk ved siden av sofaen som Louis sitter i.

"Og Louis, hvor i helvete har det blitt av alle vitsene dine" ler jeg. Han stryker meg lett over håret og gir meg et varmt smil. Jeg reiser meg opp igjen og lar blikket mitt gli over gulvet. Jeg får øye på Amanda og Anne som jeg hadde glemt helt og prøver å komme på noe å si til dem.

"Og dere to.." begynner jeg. Ugh, jeg klarer ikke å komme på en eneste ting å si.

"Dere to" sier jeg igjen. En lav latter sprer seg i rommet. Men Amanda og Anne ler ikke. De står bare å ser på meg. Jeg prøver å smile, men det må ha sett ut som alt annet enn et smil for å si det sånn. Jeg sukker.

"Gode som gull." mumler jeg lavt før jeg snur meg til de andre igjen. Ingen sier noe. Jeg klapper hendene mine sammen og håper på at noen vil gripe inn og redde stemningen. Men nei, alle er stille.

"Okei, dette var awkward... Hva med dette? Vi tar med oss litt mat og drikke og så går vi ut og spiser. Som er piknik" spør jeg og ser på hver og en person. Det er fortsatt stille.

"Kan dere vær så snill å si noe?" spør jeg oppgitt. Jeg blir jo sliten av det greiene her. Harry gir meg en tommel opp.

"Flott" sier jeg og smiler litt. Jeg snur meg og går mot kjøkkenet. Jeg ser bak meg og innser at ingen ble med meg.

"Okay, Peter og Liam, dere finner tepper! Harry, Sara og Louis, dere hjelper meg med å finne frem mat! Anne og Endre, dere finner drikke og Niall og Amanda finner kurv!" roper jeg. Alle sitter stille i enda et halvt minutt før de spretter opp. Alle løper til hver sine plasser og huset blir plutselig et galehus. Jeg smetter inn på kjøkkenet for å ikke bli trampet ned. To sekunder etterpå kommer Harry, Sara og Louis snublende inn. Jeg småler litt.

"Går det bra?" spør jeg og smiler skjevt. De blir stående en stund. Det er akkurat som om de tenker seg om. Så nikker de svakt.

"Fint. Hvis dere finner fram pålegg og sånt så kan jeg ta brødet" sier jeg og snur meg. Vi får omsider gjort oss ferdige og kommer oss ut av huset. Vi får selvfølgelig ikke gått lengre vekk enn hagen, fordi fansen er over alt. Heldigvis har guttene en gigantisk hage. Vi finner oss et sted i skyggen og slår oss ned der. Sara pakker ivrig opp maten av kurven og hiver den rundt. Boksen med syltagurker treffer Niall rett i panna. Resten av nisten havner på gresset. Vi samler sammen maten og legger den på teppet. Jeg setter meg over ved siden av Niall.

"Går det bra?" ler jeg og ser på hånden han holder seg til pannen med. Han nikker og humrer svakt.

"Er du sur på meg?" spør jeg. Han er stille en stund før han rister på hodet.

"Det går bra, Ellie. Jeg var bare skuffet, ikke tenk på det" sier han og smiler svakt.

"Fint" sier jeg blidt. Plutselig kjenner jeg noe som treffer bakhodet mitt. Jeg tar meg til hodet og snur meg. Harry står med en fotball i hånden.

"Bli med'a" sier han og mimer 'yolo' med leppene.

"Fuck deg, Harrold" ler jeg før jeg løper mot han og river ballen ut av hendene hans. Jeg kaster den så hardt jeg kan på han. Han ler og spretter bakover.

"Sara, hjelp meg!" ler jeg og rygger bakover. Sara løper opp bak han før hun snapper ballen ut av hendene hans.

"Hah!" roper Sara stolt før hun kaster den til meg.

"To mot en er urettferdig" sipper Harry. Jeg blir fort svimmel og faller tilbake i gresset. Før jeg vet ordet av det står ni bekymrede ansikter over meg.