Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 14: Dop, tørkepapir og nattbord

Sara drar opp posen. Endre ser fort ned.

"Seriøst?" sier Sara surt.

"Hvor fant du det?" spør Endre uten å løfte blikket.

"Er det det du har å si?" spør Sara og legger armene i kryss. Han blir stille. Sara står midt på gulvet. Jeg og Peter sitter på hver vår stol ved siden av hverandre. Sara sin stol ved siden av Peter er tom.

"Dop? Seriøst? Vet du hvor alvorlig dette er?" utbryter plutselig Peter. Sara snur seg mot han og gir han et kort nikk. Så snur hun seg tilbake igjen.

"Det er ikke til meg" mumler Endre lavt.

"Hva?" spør jeg og setter meg opp i stolen.

"Jeg selger det. For broren min" mumler han.

"Hvorfor selger han det ikke selv?" spør Sara fort.

"Han gjør det. Men han trenger hjelp. Han bor bokstavelig talt på gata. Jeg hjelper han med å tjene penger" forklarer han.

"Hva om du blir tatt?" spør Sara bekymret. Han rister på hodet.

"Jeg får vel bare være forsiktig" sier han. Han sukker høyt. Sara surrer inn posen i tørkepapir og legger den i veska si. Endre setter seg fort opp.

"Nei" sier hun fort. "Den blir der. Jeg kvitter meg med den etterpå"

Han gir opp og faller tilbake i stolen igjen. Jeg reiser meg og går forsiktig til vinduet. Jeg kommer plutselig på hva som hadde skjedd i Italia. Tenk om ingen hadde funnet meg. Tenk om jeg bare hadde ligget der. Jeg ser ned på føttene mine som står plassert i to blå tøfler. Jeg sparker hardt i veggen. Det gjør vondt. Jeg biter tennene hardt sammen.

"Ellie? Går det bra?" spør Peter bak meg. Jeg sukker og sparker igjen.

"Jeg vil hjem" mumler jeg.

"Og du kommer hjem. Snart" sier Sara og legger arm rundt meg. Jeg rister den av meg. Nede på gaten kan jeg se biler og mennesker overalt. Jeg skulle ønske jeg var en av dem. En av de normale. Foten min verker, men allikevel sparker jeg igjen.

"Slutt!" roper Sara og drar meg vekk fra vinduet.

"Argh, la meg gjøre hva jeg vil da! Det holder med at jeg er sperret inne på dette stedet, men nå skal du liksom nekte meg å gjøre ting" roper jeg og kjemper meg ut av grepet hennes. Jeg slenger meg ned på sengen. En varm følelse brer seg inni meg når jeg treffer det myke sengetøyet. Sara, Peter og Endre står over meg og ser forskrekket ned på meg. Jeg lukker øynene.

"Dere kan gå" sier jeg uten å åpne de igjen. Det er fortsatt helt stille. Jeg kan ikke høre en eneste lyd. Jeg åpner opp øynene mine og ser at de fortsatt står der.

"Gå da!" nesten roper jeg. Sara rister på hodet og ser på meg med et bekymret uttrykk.

"Ellie, du er ikke deg selv lenger" sier hun lavt. Ordene hennes får meg til å tenke. Selv vet jeg ikke hva som har skjedd. Hvilken måte jeg har forandret meg på. Hvorfor alt er annerledes. Hvis jeg bare kunne sette fingeren på det. Peke på det. Forklare det. Sånn at de skjønte hvordan jeg har det. Men det er umulig. Ingen kan forklare det. Ikke før det allerede har skjedd. Ikke før alt er over. Men akkurat nå er jeg midt inni det. Alt svirrer rundt meg. Jeg kan ikke se enden. Enden på alt. Derfor kan jeg ikke se meg selv og forklare hvordan jeg har det. Da må man stå på utsiden. Man må stå på utsiden og se på seg selv. Man må se seg selv for å kunne forstå hvordan jeg har det. Men jeg klarer ikke å se meg selv. Jeg vil ikke heller. Hvem vil se seg selv når man ser ut som en skraphaug? Ingen vil se seg selv midt inni sine verste hendelser. Ingen vil se hvor vondt man selv har det. Man går gjennom all smerten uten å engang vite om det har noen ende. Jeg vrir meg over på siden av sengen og sparker av meg tøflene. Jeg drar dynen over den kalde kroppen min. Mobilen min ligger på bordet foran meg. Jeg vil ikke se på den. Jeg vil ikke se kommentarene, hatmeldingene eller nyhetsoverskriftene. Jeg vil ha en pause. En pause fra omverdenen. Jeg ser bort på Sara, Endre og Peter som fortsatt står ved sengekanten.

"Jeg er meg selv. Bare på en annen måte" sier jeg og smiler for meg selv. Ingen av de sier noe:

"Dere kan gå" sier jeg og lukker øynene. Det er stille i enda noen sekunder før jeg hører bevegelse. I det de går forbi meg kan jeg kjenne en løs vind streife forbi ansiktet mitt som stikker opp over dynen. Øynene mine er fortsatt lukket. Akkurat da jeg tror jeg har sluppet alle mennesker, banker det på døra og en sykepleier kommer inn med et svært trillebrett.

"Mat!" sier hun høyt og setter et fat med diverse greier på og et glass med vann på nattbordet mitt. Så går hun ut igjen. Jeg sukker for meg selv før jeg slenger maten i søpla.