Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 24: hud, sko og biler

Det er så perfekt. Hans hud mot min hud. Alt bare passer sammen. Akkurat som om det hører til hverandre. Hans lepper på mine lepper. Som om de er skapt for hverandre. Det er perfekt. Akkurat det. Ikke noe annet. Det var så fint. Så rett. Men samtidig, fullstendig galt. Verden rundt eksisterte plutselig ikke. Det var bare de to.

Jeg våknet opp ved siden av han. Det var da jeg innså hvor galt det var. Hva jeg faktisk hadde gjort. Uten å tenke over det, spretter jeg opp av sengen og begynner å lete febrilsk etter klærne mine. Stille, sånn at han ikke våkner. Jeg samler de sammen til en stor klump før jeg småløper ut av rommet. I farten, slenger jeg på meg alt sammen. Jeg tråkker ned i skoa mine før jeg forter meg til døren. Jeg låser den opp fort før jeg åpner den.

"Ellie? Hva gjør du?"

Jeg snur meg fort før jeg ler en nervøs latter. Han ler ikke. Står bare og ser rart på meg. Jeg kremter. Kleint.

"Jeg må gå" sier jeg fort før jeg slenger igjen døren bak meg og spurter ned oppkjørselen. Telefonen min faller i bakken med et smell. Jeg løfter den opp til å se en fullstendig knust skjerm. Febrilsk trykker jeg på på-knappen for å få den på. Men det funker ikke. Den er ødelagt. Flott. Jeg har ikke noe bil, ingen som kan hente meg og det er ikke en eneste taxi som kjører forbi meg her. Jeg sukker for meg selv før jeg subber bortover veien. Det tar rundt en halvtime før jeg er i sentrum. Jeg finner en taxi og får den til å kjøre meg hjem. Da jeg endelig har kommet meg inn døra hjemme synker jeg sammen som en liten klump i sofaen. Dette her må slutte. Det må slutte nå. Jeg kan ikke fortsette å holde på sånn her. Enten så må jeg velge, eller så må jeg glemme begge to og komme meg videre. Harry eller Louis, Louis eller Harry. Dette kan ødelegge vennskapet til guttene. Det kan ødelegge hele bandet. Bare på grunn av meg. Om presse og media for vite om dette, kommer de til å gå amok. Derfor er dette det viktigste. Å sørge for at ingen andre får vite noe. Dette er altfor vanskelig å gjøre uten Louis her.

"Niall, du må hjelpe meg" stemmen min skjelver. Frykten for hva som vil skje, overtar hele kroppen og skaper små, nervøse rykninger.

"Selvfølgelig" hører jeg fra andre enden.

"Flott. Kan du komme til meg? Ta med bilen din. Jeg har snakket med Liam så han vet hva han skal gjøre" sier jeg bestemt.

"Okei. Vi ses" sier han fort før han legger på. Jeg legger telefonen fra meg å bordet og pakker sammen tingene jeg skal ha med meg i en sekk. Det tar ikke lang tid før Niall står på døren.

"Vi skal til LA" sier jeg og smiler. Han ser rart på meg først, før han forstår hvorfor. Han gir meg et kort nikk før han hjelper meg med å få med meg sekken min ut i bilen. Vi setter oss i hvert vårt sete foran i bilen. Han vrir om nøklene og begynner å kjøre. Jeg lener meg tilbake i setet.

"Tror du det går bra med han?" spør jeg bekymret.

"Skal jeg være ærlig eller fortelle deg det du vil høre?" spør han. Jeg sukker.

"Ærlig" sier jeg og svelger hardt, nervøs for hva han vil svare.

"Man vet aldri med Louis, Ellie. Han kan ha funnet på hva som helst" sier han lavt. Jeg nikker.

"Vel, hva han har funnet på, finner vi ut nå" sier jeg og prøver å virke selvsikker. Stemmen min skjelver svakt, så om det var så troverdig, vet jeg ikke.