Forgot me? [Oppfølger til "remember me?"]

Del 8: Minner, babyer og lim

Jeg ligger og vrir meg i sengen. Svetten renner fra panna mi. Det er helt umulig å sovne. Klokka må være minst tre på natten. Jeg gir opp legger meg på ryggen med ansiktet opp mot taket. Plutselig dukker det opp fullt av minner.

Før du leser delen som kommer nå, anbefaler jeg å sette på en av sangene under for å få en ekstra opplevelse av teksten. Prøv også å lese det sakte. Tro meg, det hjelper:

•Say something-A Great Big World
•When we were young-Adele
•Because of you-Kelly Clarkson

"Unnskyld meg, men i de siste månedene har ALT handlet om deg!"

"Babyen døde"

"Jeg trodde jeg gjorde det ganske klart at jeg ikke ville snakke med deg lenger"

"Kan du bare holde deg unna meg?"

"Løgner!"

"Vet du hva? Det var noe jeg hadde tenkt til å fortelle deg! Og det var viktigere enn noe annet i hele verden! Men du fortjener ikke lenger å få vite det. Du aner ikke hvor mye jeg har vært igjennom og du står her og oppfører deg som en idiot!"

"Skjønner du ikke eller?! Kan du ikke bare la meg være i fred?! Jeg hater deg!"

"Jeg kan forklare!"

"Han var hodestups forelsket i deg"

"Louis, jeg elsker deg"

Jeg setter meg fort opp i sengen og gnir meg i øynene. Ute er det bekmørkt. Jeg reiser meg opp og går bort til vinduet. Jeg åpner vinduet og ser ned. Jeg kan ikke se bakken. Jeg er for langt oppe. Hvis jeg hopper nå, vil jeg få slippe smerten da? Vil jeg dø da? Vil jeg slippe å se Louis og Sara? Vil jeg slippe alle hatmeldingene på Twitter? Alle kommentarene. Alle folkene som roper stygge ting etter meg på gaten. Jeg blir brått kvalm av å stå der og se ned. Jeg lener meg fort fram og legger hendene mine på vinduskarmen. Jeg puster rolig inn og ut. Jeg smeller igjen vinduet så hardt jeg kan og faller sammen på gulvet i en ball. Verden rundt meg snurrer. Rundt og rundt. Jeg ruller meg rundt og hiver etter luft. Det er akkurat som om jeg har en stor ball i halsen som hindrer meg i å puste. Jeg prøver å skrike. Skrike etter hjelp. Men det kommer ikke noen lyd. Bena mine krøller seg sammen opp under magen min. Jeg krabber bort til døren og strekker meg etter håndtaket. Da jeg får tak i det drar jeg meg opp. Bena mine svikter og jeg faller mot døren. Jeg legger all vekten min på den og klarer å holde meg oppe. Jeg strekker meg over på siden og trykker på lysbryteren. Rommet lyser opp. Pulsen min går fortere enn den noen gang har gjort. Er det nå jeg dør? Jeg prøver å åpne døren, men det er umulig. Jeg banker hardt på den i håp om at noen skal høre meg. Mobilen min ligger på nattbordet. Jeg strekker ut armen min og prøver å nå den. Hånda mi skjelver. Plutselig glir døra bak meg opp og jeg faller fremover. Jeg lander på gulvet. Over meg ser jeg silhuetten av en person.

"Herregud, Ellie! Du blør!" sier personen. Jeg kan ikke se noenting. Det er som om synet mitt er svekket. Personen kommer mot meg og setter seg ned på siden av meg. Jeg prøver å skrike, men får det ikke til. Jeg får ikke fram et ord. Det eneste som kommer ut er et lavt klynk. Jeg vrir meg i smerte.

"Jeg henter hjelp" sier personen før den løper  ut av rommet. Jeg tar meg til ansiktet. Jeg treffer noe mykt og ser fort ned på hånden min. Den er rød. Jeg drar meg bort til vinduet igjen og prøver å komme meg opp. Jeg hører stemmer og plutselig er rommet mitt fylt av mennesker. Alt jeg hører er fjerne lyder. Som om ørene mine er tettet igjen med bomull. Jeg kan ikke høre hva de sier. Alt jeg hører er susing. Noen rister hardt i meg. Fram og tilbake. Hodet mitt dingler slapt i takt med ristingen. Jeg blir løftet opp og lagt ned på noe mykt. Jeg kan ikke se noe, men jeg kjenner at noen tar tak i hånden min. Så kjenner jeg en hånd i den andre også. I det fjerne kan jeg høre skrik og svak gråting. Jeg blunker hardt. Dette kan ikke være noe annet enn en drøm. Jeg kjenner at jeg beveger på meg. Plutselig kjenner jeg at det går nedover. Personene som holder i hendene mine har ennå ikke sluppet. Jeg kan ikke se mye, men jeg kan se at det hvite taket i huset ikke er der lenger. Nå er alt jeg kan se svart. Personene slipper hendene mine og jeg kjenner at jeg blir løftet opp og inn i noe. Jeg ser rundt meg. Det er umulig å se hvor jeg er. Jeg blunker hardt, men når jeg åpner øynene mine igjen ser jeg like dårlig. Alt går i slow motion.  Jeg kan ikke kjenne noe. Ingenting. Ikke engang smerte. Plutselig er alt jeg kan se svart.

"Hallo?" sier jeg og prøver å åpne øynene mine. Jeg får det ikke til. Jeg får heller ikke noe svar. Jeg prøver å snakke igjen, men det kommer liksom ikke noe lyd.

"Tror du det går bra med henne?" hører jeg noen si. Det er en jente. Hun høres bekymret ut. Jeg prøver å snakke, men det kommer fortsatt ikke noe lyd. Jeg kan høre at noen reiser seg fra en stol. Noen går over gulvet. Det er helt stille. Plutselig kan jeg høre at døra går opp. Litt etter lukker den seg igjen. Jeg hører noen som går og setter seg ned i en eller annen stol i rommet. Jeg prøver å sette meg opp, men det går ikke. Det er akkurat som om jeg er limt fast i sengen. Og øynene er limt igjen. Jeg prøver å skrike, men det kommer ikke noe lyd denne gangen heller. Det er fortsatt stille. Ikke en eneste lyd. Fra verken jenta eller de andre som er i rommet. Jeg lurer på hvem som er her. Og hvorfor JEG er her. Jeg kan høre at døra går opp igjen.